"Mitt navn er Sam"

Klippet ut av Cherokee Daily Times, 31.12.01.
Oversatt av Hege Johansen.

"Mitt navn er Sam" er en sann historie som kanskje vil overbevise i det minste noen mennesker til gjre det eneste rette; kastrere eller sterilisere sitt kjledyr:

Jeg husker ikke mange av mine oppgaver fra videregende skole, men et foredrag jeg gjorde har for evig og alltid lst seg fast i min hukommelse. Oppgaven gikk ut p overbevise. Jeg bestemte meg for diskutere kastrering og sterilisering av kjledyr, med den mlsetting om overtale min klassekamerater til kastrere eller sterilisere sine kjledyr.

Jeg begynte med underske emnet, og fant ut at millioner av hunder og katter hvert r ble avlivet kun fordi det ikke var noen hjem til dem. Hvert r ble skalte elskede kjledyr levert inn til Hjelpesenter for dyr med de drligste unnskyldninger, eller enn verre, kjrt langt vekk fra det hjemmet de kjente og overlatt til seg selv, forvillede og redde. Dden var ofte en velsignelse. Jeg bestemte meg for beske et Hjelpesenter i mitt nromrde og lne en valp til mitt foredrag, som et visuelt hjelpemiddel. Jeg kunne ramse opp alle fakta og tall uten engang se i mine notater, men flte at en valp ville tilfre foredraget det endelige, flelsesmessige poenget. P Hjelpesenteret mtte jeg Ron, markedsansvarlig, som spurte om jeg nsket en omvisning p omrdet fr jeg valgte ut en valp. Jeg sa ja.

Resepsjonsomrdet var fullt, mest av mennesker som skulle levere inn kjledyr de ikke lenger nsket. Jeg ble fortalt at dette Hjelpesenteret tok inn ca. 50 dyr pr dag, og adopterte ut ca. 20.

Mens vi sto der, hrte jeg deler av samtaler: "Jeg kan ikke beholde ham, han graver hull i hagen min", "Jeg kan ikke kontrollere henne", "De er jo s ste valper, jeg vet dere kan finne hjem til dem.... Dere vil vel ikke avlive dem, vil dere?".

Jeg hrte en av de frivillige ved senteret forklare damen med valpekullet at valpene hadde liten mulighet til bli adoptert.

Damen trakk p skuldrene og sutret, "Vel, jeg kan ikke gjre noe med det. Det er deres jobb finne nye hjem til dem".

Det var ikke bare mennesker der som brakte inn deres egne kjledyr, men hjemlse ble ogs brakt inn. Virkeligheten slo meg, og jeg flte meg deprimert. Ingen statistikker kunne fortelle historien p samme mte som det selv se hva bruk- og kastmentaliteten gjorde mot levende, tillitsfulle kjledyr.

Til slutt stoppet Ron foran en stengt dr. "Det var det, unntagen avlivningsomrdet. Vre beskende ser aldri dette omrdet, men du kan virkelig ikke fortelle hele historien uten oppleve slutten. Jeg vil forlate deg her sammen med Peggy, og vil mte deg igjen i resepsjonsomrdet om ca. 15 minutter". Med det, gikk Ron sin vei.

Da jeg gikk inn i rommet, snappet jeg hrbart etter pusten. Rommet var lite, med bur p den ene siden med et skap fullt av spryter og medisinflasker med klar vske. I midten av rommet var det et eksaminasjonsbord. Det var to drer utenom den jeg kom inn gjennom. Begge var stengt. P den ene sto det "Forbrenningsovn" og p den andre dren var det ikke noe skilt, men man kunne hre forskjellige dyrelyder komme fra den stengte dren.

Innerst i rommet, nr dren til forbrenningsrommet, sto det to bord p hjul. Lakener var drapert over dem, men jeg kunne se at de var fyllt opp med kroppene til dde kattunger og valper. Jeg stirret med gru. Ingenting hadde forberedt meg p dette. Jeg flte bena mine ble svake, og jeg begynte puste raskt og hult. Jeg ville lpe. Peggy s ikke ut til vre oppmerksom p min reaksjon og mine flelser.

Hun plukket opp et ark. "Etthundreogfemtitre er neste. Jeg skal g hente ham." Hun la fra seg arket og pnet den umerkede dren. Veggene var fyllt opp med bur...alle opptatt. Peggy pnet dren til et av de nederste burene og tok ut en medium stor hund. Jeg kunne se at hunden bare vare en valp, kanskje 4 eller 5 mneder gammel. Peggy lftet den opp p eksaminasjonsbordet. Arket i hnden hennes fortalte at han hadde blitt overgitt av sin familie fordi han hoppet opp p barna.

Nederst p arket sto det skrevet: "Mitt navn er Sam."

Peggy var rask og effektiv, pga lang erfaring gjettet jeg. Hun begynte fylle spryten med den klare vsken fra en medisinflaske.

Jeg sto ved enden av bordet, og kunne se yeblikket da 153 gikk fra vre en nysgjerring valp, til en forskremt valp. Han likte ikke bli holdt fast og begynte kjempe for komme ls. Jeg fikk til slutt stemmen min tilbake. Jeg byde meg over den redde valpen og hvisket, "Sam. Ditt navn er Sam."

Ved lyden av navnet sitt, sluttet Sam kjempe. Han begynte logre og hans myke, rosa tunge stakk ut for slikke min hnd.

Det var slik han tilbrakte sitt siste minutt. Peggy satt den ddelige spyten. Jeg s hans yne g fra hp til ingenting. Det var raskt over. Trene mine falt ned p den stille kroppen.

"N vet du," sa Peggy mykt. S snudde hun seg vekk. "Ron venter p deg". Jeg tumlet tilbake til resepsjonsomrdet.

Ron ga meg valpen og nsket med lykke til med foredraget.

Jeg tenkte p mitt vel forberedte foredrag med alle de harde, kalde fakta da jeg kom til skolen med valpen Doe. Da jeg sto foran klassen med valpen i mine armer, trakk jeg pusten dypt, og fortalte klassen at jeg hadde valgt se vekk fra mitt opprinnelige, godt forberedte foredrag. Jeg fortalte dem om mine opplevelser ved senteret. Da jeg fortalte om livet og dden til Sam, ble jeg oppmerksom p at jeg sto og grt.

Jeg fikk en "A" p foredraget, men det betydde ingenting. Noe annet som hendte betd noe derimot.

To dager senere, den siste dagen av semesteret, stoppet en av mine klassekamerater meg p vei ut av klasserommet. "Jeg vil at du skal vite at jeg adopterte valpen som du tok med til klassen," sa hun. "Hans navn er Sam."