Hjemlshet hos kjledyr
utlses av en kombinasjon av uansvarlige eiere, uhell og mangel p hjelp til de
som rammes. Ofte er hjemlsheten en flge av vanstell, fraflytting eller direkte
mishandling fra eierens side. Viljen til hjelpe hund og fugl ser ut til vre
strre enn for katt, selv om verken lov eller moral skulle tilsi noen forskjell.
Det finnes ingen statistikk over hvor mange katter som finnes i Norge, og heller
ingen som kan fortelle hvor mange som rammes av de ulike typer tragedier.
Alle som har den minste interesse for dyrenes situasjon i Norge vet at tusener av katter er rammet av hjemlshetens tragedie. Likevel kunne verste ansvarlige for dyrevern i vr nasjonalforsamling sommeren 2001, nringskomiteens leder Morten Lund (Sp), uttale at han er fullstendig ukjent med at dette skulle vre noe problem. Aftenposten viste samme kunnskapsmangel og hjertelshet da de skrev at forslaget om bruke 10 millioner rlig for bte p den urett som rammer s mange av vre kjledyr bare er egnet til stimulere lattermusklene. Bedre str det ikke til med norsk anstendighet og ansvarlighet.
Man kan sprre seg hvordan det kan vre mulig at Landbruksdepartementets riksdekkende dyrevernapparat ikke har klart formidle til politikerne verken at problemet eksisterer eller ndvendigheten av gjre noe med det. Heller ikke de hylydte ropene fra dyrevernorganisasjonene har klart vekke de ansvarlige. De fleste dyrevernorganisasjoner som bedriver ndhjelp kjenner seg tvunget til bruke strsteparten av sine ressurser til hjelpe kriserammede katter. Likevel kan de aldri makte hjelpe alle som trenger det. For hjelperne er det frustrerende vite at den eneste lsningen bestr i forhindre at stadig nye katter blir hjemlse, og at bare de myndigheter som underkjenner problemet kan gjre dette. Vi str overfor et samfunnsproblem, som samfunnet nekter gjre noe med.
Hjemlshet hos kjledyr utlses av en kombinasjon av uansvarlige eiere, uhell og mangel p hjelp til de som rammes. Ofte er hjemlsheten en flge av vanstell, fraflytting eller direkte mishandling fra eierens side. Viljen til hjelpe hund og fugl ser ut til vre strre enn for katt, selv om verken lov eller moral skulle tilsi noen forskjell. Det finnes ingen statistikk over hvor mange katter som finnes i Norge, og heller ingen som kan fortelle hvor mange som rammes av de ulike typer tragedier. Vanstell kan vre alt fra nekte sitt kjledyr grunnleggende behov som mat, vann og ly - til ignorere skader, sykdom og mistrivsel. Herfra gr en glidende overgang til direkte mishandling og dreping. Verken dyreeier eller andre overgripere lper srlig risiko for reaksjoner. Myndighetene bedriver ingen reell kontroll, og gir heller ingen hjelp. Siden det ikke er registreringsplikt for kjledyr, har myndighetene heller ingen mulighet for drive systematisk kontrollvirksomhet. Selv om de skulle vrt motivert for dette. Politi og rettsvesen prioriterer sjelden denne slags saker. Loven og dommernes bruk av den srger for lave straffer, selv for de mest groteske overgrep. Alt dette illustrerer kattens lave status blant kjledyrene. Samfunnet sender ut utallige signaler som bekrefter og styrker denne holdningen.
De sterkeste signaler om kattens verdilshet er det totale fravr av hjelpeordninger for de som rammes av hjemlshet. Siden katten er en innfrt dyreart, uten mulighet til klare seg alene i nordisk fauna og klima, medfrer hjemlshet en umiddelbar ndsituasjon. Likevel trer alts ingen hjelpeording i kraft, slik man skulle tro utfra hjelpeplikten i dyrevernlovens 6. Her heter det at den som kommer over et dyr i nd skal hjelpe s langt rd er. Men alle innser det urealistiske i at enhver tilfeldig finner skal kunne ordne opp selv. Mange oppfatter ikke engang at dyret er i en ndsituasjon. Og Statens Dyrehelsetilsyn hevder at ansvaret hos dyrevernnemndene, som p samfunnets vegne skal beskytte alle eide dyr i Norge, opphrer i det yeblikk dyrets eier ikke lenger lar seg identifisere. Alts akkurat i det yeblikk dyret fr strst behov for hjelp. Distriktsveterinren, som iflge veterinrloven skal fremme dyrevernsaken i sitt distrikt, gjr p sin side lite eller ingenting verken for forebygge eller hjelp.
Selv om det skulle finnes unntak fra denne hovedregel, er det frst og fremst fra enkeltpersoner og dyrevernforeninger at en og annen uheldig katt fr hjelp. De aller fleste kommuner og borettslag velger enten se en annen vei eller drepe dyrene. Srlig har borettslagene en tendens til ville lse sitt problem uten tanke for dyrets beste. Selv om det ofte er deres egen beboer som har frt til at en katt er kommet i nd. I stedet for utpeke en kjledyransvarlig som kan flge opp dyreholdet og gripe inn i tide, sitter styret gjerne med hendene i fanget helt til noen blir irriterte og klager. S roper man p dreping. P denne mten styrker de den samme holdning av respektlshet, ansvarsfraskrivelse og mangel p medflelse som i utgangspunktet har forrsaket hjemlsheten. Dreping bidrar til produsere enda mer av det som alle parter nsker unng.
Nylig utkom rapporten fra en arbeidsgruppe nedsatt av Statens Dyrehelsetilsyn for belyse saken og foresl lsninger. Blant rapportens uklarheter leter man forgjeves etter den enkle oppskrift som virkelig ville gitt effektiv forebyggelse og hjelp. Ikke engang et s billig virkemiddel som sprket har man vrt villig til bruke til dyrenes fordel. Begrepet "hjemls" nekter man bruke, enda det er presist samtidig som det appellerer til hjelpe. Det lengste man strekker seg er unng ordet villkatt, som for mange leder tankene hen til et smittefarlig og hardfrt skadedyr. Dette uvitenskapelige begrep har da ogs nylig kommet seg inn i kommentarene til skadedyrforskriften. Dyrehelsetilsynets sprkvalg og vinklinger leder ikke til de holdninger som kreves. Det synes som om Staten ikke nsker en lsning som innebrer en klar erkjennelse av kattens rett til hjelp, eller som medfrer mer arbeid for det offentlige. Noe positivt kom forhpentlig likevel ut av gruppens arbeid. Media har hengt seg opp i det kurise i at noen p alvor kan foresl bruke 10 millioner rlig til "villkatter". Det kan kanskje f ynene opp hos mange for at dette er et reelt og serist problem av stort omfang.
Ingen katt i Norge trenger bli permanent hjemls. Det eneste som kreves er at samfunnet har vilje til forhindre det, og at alle tiltak baseres p et klart verdisett bestende av respekt, medflelse og toleranse. Resten faller da p plass av seg selv. All dreping av friske katter blir forbudt, hjelpeplikten blir krystallklar og det blir en selvflge peke ut hvilken handlekraftig instans som skal utve den. Retten til hjelp vil gjelde alle, enten en katt er egnet for adopsjon eller ikke. For de som utfra sin erfaring har ftt lav tillit til mennesker iverksettes et enkelt omsorgsprogram, som gjr at de kan leve et akseptabelt liv der de befinner seg. I mange nrmiljer finnes folk som ville finne det meningsfullt bidra til dette, dersom Statens dyrevernapparat viste vei med de rette holdninger. Det kan se ut til at en radikal omlegging av dette apparatet m til for f til en tenkning som virkelig ivaretar dyrenes beste.
Obligatorisk registrering og identitetsmerking er ogs ndvendige forebyggende tiltak. Foruten den praktiske verdien av kunne finne eieren, vil dette understreke alvoret ved holde katt, heve dens status og gjre reell kontroll fra myndighetenes side mulig. Enkelte har vanskeligere for innse at formeringskontroll ogs er helt avgjrende. Uten stanse kattens naturlige overproduksjon vil mlet om fravr av hjemlshet vre uoppnelig. Kanskje m antallet katter i Norge nedover mot det halve, fr det blir balanse mellom kattebefolkningen og antall egnede disponible hjem. Sterilisering og kastrering er en pris katten m betale for sitt unaturlige liv som kjledyr. P-piller er altfor uplitelig og innebrer en uakseptabelt hy kreftrisiko. Noe alternativ til kirurgisk inngrep finnes forelpig ikke, men kanskje kan man i fremtiden finne bedre metoder.
Til tross for alle triste skjebner er katten likevel det kjledyr som kan leve mest i trd med sin natur. Den kan vre fri fra bnd, bur og underdanig dressur. For sikre sin rett til ndhjelp og et anstendig liv, trenger katten i likhet med alle andre arter mennesket har ptatt seg ansvaret for - en lovhjemlet forskrift. Denne m ta utgangspunkt i de to grunnstenene totalforbud mot dreping og plikt til hjelpe, og m stille konkrete minstekrav for godt kattehold. Sistnevnte er, sammen med et register, ndvendig for kontrollinstansens arbeid. vedta disse tiltakene er et etisk og politisk sprml. Alle kan bidra ved stadig minne politikere og byrkrater om at dette er folkets vilje. P denne mten har verden gtt forover p s mange andre omrder. I mellomtiden er det viktig at flest mulig tar et personlig ansvar for gi hjelp i praksis. Dyrevernorganisasjonene kan gi rd om hvordan.
Dyrene har betalt en hy pris for vr velstandskning, men vi m opprettholde troen p - og arbeidet for - at det gode likevel vil seire. Hvis vi ikke klarer f til en anstendig holdning overfor de dyr som befinner seg inne i vre egne hjem, er mulighetene enda mindre for kunne hjelpe de tusener som er langt mer plaget i sine bur og bser skjult bak bndenes, slakternes og forskernes vegger.
|
