Sofaidyll

”I en katts øyne ser man tiden, ja, evigheten,” skrev Charles Baudelaire. Jo da. Men akkurat nå er det verken tid eller evighet jeg ser i de grønne øynene dine, Pusjkin. Du ligger på sofaen med labbene i været og ser på meg med dette uutgrunnelige blikket ditt mens jeg klør deg dovent på brystet. Øynene speiler varme, hengivenhet, nytelse ... og jeg sender en vennlig tanke til alle frivillige ved DOOAs hjelpesenter. Det er jo de som har gjort denne sofaidyllen mulig.

For veien hit har vært kronglete – særlig for deg. Jeg så deg da jeg var på hjelpesenteret i april 2006 for å hente meg en pus. Du bar navnet Silkebekken, var delvis barbert og freste iltert til en artsfrende som hadde vært hos samme frisør. Jeg innrømmer at jeg ikke vurderte deg engang. I stedet ble det blide, vennlige Gunde som fikk nytt hjem den dagen. Et lykkelig valg, men Gunde led av alvorlig nyresvikt, så etter et snaut halvår måtte jeg ta den tunge turen til dyrlegen med ham. Sorgen var stor, men jeg var fast bestemt på å få meg ny katt, og den skulle komme fra hjelpesenteret.

I mellomtiden var du blitt omplassert. Men du hadde havnet hos en barnefamilie, og det var nok ikke stedet for deg. Du rømte og tilbrakte sommeren ute. Alene igjen. Tidlig på høsten ble du fanget inn og brakt tilbake til hjelpesenteret. I november 2006 kom jeg og satte meg på gulvet, og du slet deg pussig nok løs fra sofaen og la deg til å rulle for meg. Du fikk navnet Alf Pusjkin von Silkebekken.

Nå har du bodd her i snart to år, Pusjkin, og jeg syns jeg kjenner deg ut og inn. Kjenner vanene dine. Vet hva du liker og ikke liker. Forstår når det er en raptus i anmarsj. Merker når du vil ha kos. Men når jeg sitter her og ser på deg, slår det meg likevel at jeg ikke vet noen verdens ting om deg. Ikke engang hvor gammel du er. Stemmer det at du er seks år? Du virker ofte langt yngre, særlig når du dribler rundt på stua med den lille fotballen din og slåss med filleryene.

Du må ha vært en utrolig søt kattunge i hvert fall! Langhåret og silkemyk. Hos en snill og kjærlig kattemor som gjorde alt for at du skulle ha det bra. Gaupedusker på ørespissene hadde du sikkert den gangen også. Så ble du gitt bort. Antakelig altfor tidlig. Menneskene dine var nok glad i deg, men hvorfor sørget de ikke for å kastrere deg? Hadde de gjort det, kunne de ha sittet og klødd deg på silkebrystet.

Hvor kommer du egentlig fra? Du ble fanget inn på Holtet i Oslo, men hadde du vandret langt før du kom dit? Hva opplevde du mens du fartet ute på egen pote? Du er skeptisk til fremmede – særlig voksne menn – og barn er du livredd. Ble du plaget?! Jeg grøsser ved tanken. Jeg er full av spørsmål og leter etter svar, men blikket ditt er uutgrunnelig grønt og røper ingenting.

Men da du velter deg over på siden, griper om håndleddet mitt med begge forlabbene, klemmer hodet inn i håndflaten og sovner med et fornøyd sukk, skjønner jeg hva du mener. La fortid være fortid. Det som teller er her og nå. Du og jeg, Pusjkin. I sofakroken.

Nina Svendsrud, Ås