"Villkattene" Petrus og Gullpus


Februar 2005: I november 2004 fikk jeg i oppdrag å hente ni katter som en eldre dame matet ute i Oslo. Damen var nesten blind og kunne ikke lenger ta seg av kattene. Hun hadde i mange år matet hjemløse katter og fortalte at kattene var født ute, de hadde aldri blitt tatt i av mennesker, eller vært inne i hus. De frøs og sultet vinterstid, samt at de formerte seg, noe som førte til at det ofte ble satt i gang kommunale avlivningsaksjoner av kattene. I 2003 ble 18 av kattene avlivet i en slik aksjon.

Gullpus i sitt nye hjem

Det var allerede begynt å bli kaldt ute og derfor viktig å få de ni kattene inn så snart som mulig. Jeg startet umiddelbart opp innfangingen av de sky og redde kattene med fangstkasse. Mitt første møte med kattene var synet av ni vakre katter: fire kattunger og fem voksne. Alle var røde og hvite, noen langhårete og noen korthårete. Jeg forelsket meg hodestups i dem. To av dem fikk jeg umiddelbart et spesielt og gjensidig godt forhold til: Det var Petrus: tre år, langhåret med lyserød og hvit pels, og Gullpus: to år, langhåret med knallrød og hvit pels. De var allerede mine i mine tanker. All fornuft sa meg at verken Petrus eller Gullpus kunne bo i min blokkleilighet sammen med de andre kattene mine. De var jo begge født utendørs og var vant til friheten ute, i tillegg var de redde fordi ingen menneskehender hadde berørt dem, og alderen tilsa at det var for sent å "temme" dem, men det var noe i blikkene deres som sa at vi ville få det fint sammen!

Gullpus koser seg i lenestolen

Den 22. november 2004 gikk Gullpus i fangstkassen. Jeg kastet et pledd over fangstkassen og tok ham med til veterinær der han ble kastrert, vaksinert, øremerket og gitt lusekur. Etter operasjonen ble han i bedøvet tilstand lagt over i et transportbur. Samme dag ble han bragt hjem til meg og fikk et lite rom å være i. De to første dagene lå han apatisk inne i transportburet og ville ikke spise. Jeg var fortvilet og lurte på om jeg hadde gjort noe galt mot ham. Hadde det vært best om han hadde fått sovne inn for godt? Jeg stakk hånden sakte inn i buret og klappet ham forsiktig på pannen. Ville han bite og frese? Gleden var stor da han løftet hodet og inviterte meg til å stryke ham under haken, og etter noen sekunder hørtes en lav malelyd som gradvis tiltok i styrke. Det var som en motor som måtte trimmes etter lang tids inaktivitet. Jeg renset øynene hans, fant en boks Hills a/d fôr og ga ham av det. Han spiste ivrig og malte sterkt, og det allerede etter to dager! Det var som om et under hadde skjedd! Mot alle odds hadde en voksen katt som var født ute og som aldri hadde vært i hus tatt imot mine kjærtegn med takknemlighet og velbehag.

Om natten gikk Gullpus ut av transportburet og tisset på gulvet. Han forsto ikke hva dokassen med kattesand skulle brukes til. Jeg la derfor håndkleet som jeg hadde brukt til å suge opp urinen hans i dokassen og strødde litt sand oppå. Den natten brukte han dokassen, og det har han også gjort siden! Deretter måtte han læres til å drikke vann og spise av skål. Det mestrer han nå til fullkommenhet. Med mye kjærlighet og tålmodighet fra min side våger Gullpus nå å gå ut av transportburet mens jeg er i rommet. Han legger seg da i en lenestol og koser seg der. Han har aldri klatret oppetter veggene eller i gardinene, men har tvert imot fint tilpasset seg innelivet.

Den 22. desember 2004 gikk Petrus i fangstkassen. Det var den beste julegaven jeg kunne ha fått! Han ble ført til veterinær i fangstkassen og ble kastrert, vaksinert, øremerket og gitt lusekur, slik som Gullpus. Han fikk plass på Dyrebeskyttelsens Hjelpesenter i Oslo. Etter en måned i isolat på grunn av lus, tok jeg ham hjem til meg den 20. januar 2005. Nå er Petrus på samme rom som Gullpus. Gjensynsgleden var stor da de møttes. Petrus er fortsatt mer sky enn Gullpus, men også han elsker kos og spiser godt. Døren ut til de andre kattene har stått åpen flere ganger, og de andre kattene har vært inne og hilst på sine nye venner. Det ser ut som om Gullpus og Petrus allerede har blitt akseptert.

Gullpus titter ut av transportburet

Petrus i Dyrebeskyttelsens isolat

Fortsatt trenger Gullpus og Petrus mye tid, kjærlighet og tålmodighet fra min side for at de skal bli trygge og harmoniske i sitt første hjem. Til sommeren sitter de nok ute på terrassen min og nyter solen, alle luktene, fuglekvitteret og suset i grantrærne.

Et eksperiment har blitt gjennomført. Går det an å "temme" såkalte "villkatter"? Vel, så langt ser det ut til å gå bra. Jeg spurte en venn av meg om det var galt av meg å ta Gullpus og Petrus inn i mitt hjem. Jeg fikk da dette svaret som ga meg den støtte som jeg behøvde og som stemmer med mitt eget syn:
"Jeg synes ikke det er dyreplageri å ta vare på et dyr selv om dyret har adferdsproblemer. Det enkleste, og mest samfunnsøkonomiske, er selvfølgelig avlivning, det jo derfor staten ikke har annet å tilby hjemløse katter enn en sprøyte. Jeg synes det er respektløst å behandle et levende individ som en bruks- og kast gjenstand, og vurdere det etter nytteverdi og funksjonalitet, enten det er snakk om dyr eller mennesker."

Mange gode hilsener fra Gullpus, Petrus og mamma Bodil

Nytt om Petrus og Gullpus 12. mars 2006:
Petrus (nå kalt Petussen) og Gullpus er nå to kjærlige puser. De elsker kos, og børsting av pelsen er det beste de vet. Om natten sover de i sengen min, en på hver side, og lager godlyder hver morgen når de forstår at jeg har sovet lenge nok til å være uthvilt. Våren/sommeren 2005 koset de seg hele døgnet ute på terrassen med fuglesang og spennende lukter. Hver dag viser de meg takknemlighet for å ha et hjem med trygghet fri fra sult og kulde. Den som er mest takknemlig er likevel jeg som mottar all denne takknemligheten!

Nytt om Petrus og Gullpus 28. mars 2008:
Petrus og Gullpus hilser til alle katter og katteeiere i Norsk Huskattforening! De har det fortsatt fint og har blitt noen skikkelige kosekatter. Da de har litt problemer med krystaller (struvitt) i urinen, får de innimellom Hills s/d som tar bort og forebygger struvittkrystaller. Nå gleder de seg til våren og sommeren da utelivet på terrassen byr på spenning og glede.

Mamma Bodil

Gullpus på terrassen august 2009

Oppdatering oktober 2009:
I november i år har vi vært hos mamma i fem år ! Hver dag er en glede for oss to. Vi koser oss sammen med våre venner og ikke minst med mamma Bodil. Hun sier at vi er de mest kosete av de katter hun noen gang har hatt. Og så sier hun at vi er så vakre ! Hun er tydelig stolt over oss. Vi husker ennå den tiden da vi levde ute som hjemløse uten mat og kos. Vi levde ute i mer enn to år da mamma Bodil kom og fanget oss. Vi var så redde til å begynne med fordi vi var vandt til at alle mennesker var farlige og ikke ville oss vel. Nå forstår vi at det også finnes mennesker som er glade i redde katter og gjerne vil gi dem trygghet og omsorg. Vi er takknemlige for det livet vi nå har fått og ønsker at flere hjemløse katter kunne få gode hjem. Vi som har opplevd å sulte, fryse og bli jaget, setter så uendelig stor pris på et godt hjem. Mamma sier at vi viser denne takknemlighet til henne hver eneste dag !

Mange gode hilsener fra Petrus og Gullpus

PETRUS – EN VAKKER SJEL


8. desember 2013:

Petrus sovnet stille inn i sitt hjem søndag den 8. desember 2013. Alle hans pusevenner var til stede og tok farvel med ham.

I november 2004 fikk jeg i oppdrag å hente inn ni katter som en eldre dame matet ute i Oslo. Hun hadde i mange år matet hjemløse katter og fortalte at kattene var født ute. De frøs og sultet vinterstid, samt at de formerte seg, noe som førte til at det ofte ble satt i gang kommunale avlivningsaksjoner av kattene.

En av de kattene som jeg fanget inn, var Petrus. Han var tre år, langhåret med lyserød pels. Den 22. desember 2004 gikk Petrus i fangstkassen. Det var den beste julegaven jeg kunne ha fått! Han ble ført til veterinær i fangstkassen og ble kastrert, vaksinert, øremerket og gitt lusekur. Han fikk plass på Dyrebeskyttelsens Hjelpesenter i Oslo. Etter en måned i isolat på grunn av lus, tok jeg ham hjem til meg den 20. januar 2005.

Petrus ble snart en tillitsfull og kosete katt som var «pappa» for de andre kattene i familien. Han vasket og trøstet dem som var utrygge. Snart ble han den trygge og snille pappaen som skapte ro og harmoni.

For et par måneder siden begynte nyrene til Petrus å svikte. Jeg forsto at vi måtte innse at han snart ikke var hos oss lenger. Han sov mye, spiste lite, og han viste med øynene at han forsto at han snart måtte forlate oss. Noen ganger malte han for liksom å trøste meg. Det var vondt å innse at det ikke lenger var håp for et godt liv fremover. Jeg bestemte at han skulle få slippe før smertene ble for store.

Vår kjære veterinær kom hjem til oss søndag den 8. desember. Hun konstaterte at Petrus hadde en langt fremskredet og smertefull nyresvikt med kort tid igjen å leve. Vi måtte ta farvel med snille, gode Petrus, «pappaen». Han fikk forlate oss i ro og trygghet, og nå er han fri for alle smerter. Han vil alltid være blant oss. En god pappa glemmes aldri.

Nå er Petrus på den andre siden der ingen smerter finnes. De gode minnene lever videre. Hvil i fred, kjære Petrus.

Mamma Bodil og dine pusevenner.





Farvel fra din katt

Ikke gråt, bare lytt til det jeg har å si:
Jeg har ikke gått fra deg. Mitt legeme har forlatt det jordiske, det er sant. Du har tatt farvel av min myke pote, min våte snute og min malende kropp med de skimrende øynene. Du kan ikke lenger ta meg på fanget. Kanskje har du også laget en liten grav som skal skjule min døde kropp.
Jeg vil alltid være hos deg. I din hjerne og i ditt hjerte og i din hud. I dine øyne og dine hender vil minnet av meg alltid være tilstede.
Du vil våkne mitt i natten og føle mine poter bevege seg over dynen. Du vil se meg skimte i øyekroken, akkurat der hvor skyggen møter lyset. Du vil skimte min hale bak en busk eller over gjerdet. Du vil høre lyden av at jeg slikker i meg vann. Og du vil høre mitt mjau, som et lyd i det fjerne.
Jeg går aldri fra deg. En liten flamme av den kjærlighet som du ga meg, vil for alltid være der. Den vil alltid brenne og når du løfter og kjæler med en ny katt med dine myke hender, da vil det forplante seg til meg.
Og i den kattens øyne kan du se, hvis du ser nøye etter, den lille flammen som en gang var jeg. Du vil se glimten av det Evige Livs Katt i hver katt som kan komme til å dele sitt liv med deg.
Et sted i evighetens gåte finnes et ekko av hukommelsen. Malingen som aldri vil stilne. Det er sangen fra en elsket katt.
Når du er i grenseland mellom drøm og virkelighet kan du kjenne noe som stryker over din kinn, som en engels vinge, og da er jeg hos deg.