PETRUS – EN VAKKER SJEL


8. desember 2013



Petrus sovnet stille inn i sitt hjem søndag den 8. desember 2013. Alle hans pusevenner var til stede og tok farvel med ham.

I november 2004 fikk jeg i oppdrag å hente inn ni katter som en eldre dame matet ute i Oslo. Hun hadde i mange år matet hjemløse katter og fortalte at kattene var født ute. De frøs og sultet vinterstid, samt at de formerte seg, noe som førte til at det ofte ble satt i gang kommunale avlivningsaksjoner av kattene.

En av de kattene som jeg fanget inn, var Petrus. Han var tre år, langhåret med lyserød pels. Den 22. desember 2004 gikk Petrus i fangstkassen. Det var den beste julegaven jeg kunne ha fått! Han ble ført til veterinær i fangstkassen og ble kastrert, vaksinert, øremerket og gitt lusekur. Han fikk plass på Dyrebeskyttelsens Hjelpesenter i Oslo. Etter en måned i isolat på grunn av lus, tok jeg ham hjem til meg den 20. januar 2005.

Petrus ble snart en tillitsfull og kosete katt som var «pappa» for de andre kattene i familien. Han vasket og trøstet dem som var utrygge. Snart ble han den trygge og snille pappaen som skapte ro og harmoni.

For et par måneder siden begynte nyrene til Petrus å svikte. Jeg forsto at vi måtte innse at han snart ikke var hos oss lenger. Han sov mye, spiste lite, og han viste med øynene at han forsto at han snart måtte forlate oss. Noen ganger malte han for liksom å trøste meg. Det var vondt å innse at det ikke lenger var håp for et godt liv fremover. Jeg bestemte at han skulle få slippe før smertene ble for store.

Vår kjære veterinær kom hjem til oss søndag den 8. desember. Hun konstaterte at Petrus hadde en langt fremskredet og smertefull nyresvikt med kort tid igjen å leve. Vi måtte ta farvel med snille, gode Petrus, «pappaen». Han fikk forlate oss i ro og trygghet, og nå er han fri for alle smerter. Han vil alltid være blant oss. En god pappa glemmes aldri.

Nå er Petrus på den andre siden der ingen smerter finnes. De gode minnene lever videre. Hvil i fred, kjære Petrus.

Mamma Bodil og dine pusevenner.





Farvel fra din katt

Ikke gråt, bare lytt til det jeg har å si:
Jeg har ikke gått fra deg. Mitt legeme har forlatt det jordiske, det er sant. Du har tatt farvel av min myke pote, min våte snute og min malende kropp med de skimrende øynene. Du kan ikke lenger ta meg på fanget. Kanskje har du også laget en liten grav som skal skjule min døde kropp.
Jeg vil alltid være hos deg. I din hjerne og i ditt hjerte og i din hud. I dine øyne og dine hender vil minnet av meg alltid være tilstede.
Du vil våkne mitt i natten og føle mine poter bevege seg over dynen. Du vil se meg skimte i øyekroken, akkurat der hvor skyggen møter lyset. Du vil skimte min hale bak en busk eller over gjerdet. Du vil høre lyden av at jeg slikker i meg vann. Og du vil høre mitt mjau, som et lyd i det fjerne.
Jeg går aldri fra deg. En liten flamme av den kjærlighet som du ga meg, vil for alltid være der. Den vil alltid brenne og når du løfter og kjæler med en ny katt med dine myke hender, da vil det forplante seg til meg.
Og i den kattens øyne kan du se, hvis du ser nøye etter, den lille flammen som en gang var jeg. Du vil se glimten av det Evige Livs Katt i hver katt som kan komme til å dele sitt liv med deg.
Et sted i evighetens gåte finnes et ekko av hukommelsen. Malingen som aldri vil stilne. Det er sangen fra en elsket katt.
Når du er i grenseland mellom drøm og virkelighet kan du kjenne noe som stryker over din kinn, som en engels vinge, og da er jeg hos deg.