Kommentarer til saker i media og annet


Katter er ikke fritt vilt!

Det råder en feilaktig oppfatning av at hjemløse katter er fritt vilt. Det er de selvfølgelig ikke! Både eide og eierløse katter har et rettsvern forankret i flere lover. Dreping av hjemløse katter, enten det skjer i regi av kommuner, barnehager eller private, mangler som oftest hjemmel i loven, og slike tilfeller blir konsekvent anmeldt.

Avliving av hjemløse katter er en negativt holdningsskapende og kortsiktig løsning på et stort dyrevelferdsproblem. I stedet bør kommuner og Mattilsyn samarbeide med idealistiske foreninger om den internasjonalt anerkjente omsorgsmodellen, hvor kattene fanges inn, kastreres/merkes og enten omplasseres eller settes ut igjen til et matingsprogram med ly. Samtidig må det offentlige gripe tidlig inn overfor uansvarlig kattehold og kreve kastrering der det er nødvendig. På sikt vil dette, i motsetning til avlivingsaksjoner, varig og stabilt redusere antallet hjemløse katter.

Ansamling av sultne hjemløse katter medfører ofte råd fra det offentlige om å slutte å mate kattene. Dette er i realiteten oppfordring til lovbrudd, da det ikke er tillatt å sulte i hjel uønska dyr, og da man på denne måten undergraver hjelpeplikten som er nedfelt i dyrevernloven. Vanlig moral og dyrevernloven pålegger hver av oss en særlig plikt til å hjelpe dyr som rammes av omsorgssvikt.

Ved å hjelpe hjemløse katter i stedet for å drepe dem, oppmuntrer man til engasjement for dyr og signaliserer at dyr har egenverdi. Dermed forebygges på sikt den bruk- og kast-mentalitet som råder overfor katter, og kattens egenverdi, status og rettsvern blir løftet frem.

Bodil Eikeset, Norsk Huskattforening
Jenny Rolness, NOAH – for dyrs rettigheter



10.07.2008. Leserinnlegg til Sandefjords Blad

ULOVLIG AVLIVING AV KATT

Sandefjords Blad av 10.07.08 skriver at en eiet katt den 09.07.08 ble skutt og drept i Skogveien 1 i Sandefjord i en avlivningsaksjon foretatt av Dyrevernsnemnda og Mattilsynet. "Uheldigvis ble en katt som ikke tilhørte denne adressen også skutt. Det er veldig beklagelig," sier veterinær og seniorinspektør i Mattilsynet, Alf Jøndahl. "Katta hadde øyebetennelse", bemerker Vidar Bergstrøm, leder i Dyrevernsnemnda i Søndre Vestfold. Det er ulovlig for enhver å avlive en annens katt på bakgrunn av at den har en øyebetennelse.

I forkant av oppfølgingsaksjonen gikk Mattilsynet og Dyrevernsnemnda rundt i nabolaget og ba naboene merke kattene med å sette på dem halsbånd. Men et halsbånd faller av og er ingen sikker merking. Lovlig og sikker ID-merking av katt er enten ved microchip under huden eller ved øretatovering. En katt som eier ikke har merket, er juridisk like godt beskyttet mot avliving av andre enn en katt som er merket. Det ble heller ikke opplyst hvilken dag avlivningsaksjonen skulle foregå. Skyting som avlivningsmetode i et boligområde er vanligvis straffbart. Både dyr og mennesker kan bli skadeskutt. Det er forøvrig for sent å lese av en ID-merket katt etter at den er skutt og død.

Kattene som skulle fanges omtales som "villkatter". Det finnes ikke ville katter i Norge unntatt gaupa. Katter som blir omtalt som "ville", er hjemløse katter som har blitt forlatt av sine eiere og etterkommere av disse kattene. Det er ingen merkeplikt i Norge. Uansett merkeplikt eller ikke, så skal ikke en katt som ikke eier har merket måtte bøte med livet. Det er forbudt å avlive katter som er i noens eie, hjemløse katter på annen manns grunn (straffelovens § 407) samt hjemløse katter på egen grunn. Det trengs positiv lovhjemmel for å avlive katter. Det finnes ingen hjemmel i norsk lov for avliving av friske katter som man selv ikke eier. Det er heller ikke tilstrekkelig for avliving av katter at de står i fare for å lide i utrengsmål slik Dyrevernlovens § 2 ofte feiltolkes. Avliving av fremmede katter kan bare skje etter Dyrevernlovens §6 annet ledd når katten er så syk, skadet eller hjelpesløs at den ikke kan bli bra igjen, og når avliving er nødvendig for å hindre mer lidelse for dyret. Heller ikke Kommunehelsetjenesteloven, Smittevernloven eller Husdyrloven hjemler adgang til å avlive friske katter. Det er kun ved en smittsom epidemi bant katter som kan overføres til mennesker at disse lover kan benyttes. En slik epidemi har aldri funnet sted i Norge. Innfanging av katter følger også reglene for avlivning av katter i egen forskrift der skyting normalt ikke er tillatt. Straffelovens §§ 291 eller 391 omfatter katter som eies eller som det viser seg at noen eier, og som er innfanget og tatt livet av. Forholdet er at katter, som andre dyr, alltid relateres til en menneskelig eier, og som sådan er en «gjenstand» som tilhører «en annen». Den som tar livet av en eiet katt, eller medvirker til det, kan derfor straffes for skadeverk etter disse bestemmelsene. § 391 er mest praktisk fordi den voldte økonomiske skade oftest er liten ved avlivning av en «vanlig» katt. Dersom katten ikke er merket, kan den likevel være eiet. For å unngå straffansvar, må man derfor forsikre seg om at katten ikke er eiet før innbringelse eller i alle fall før omplassering eller sterilisering finner sted. I praksis kan dette gjøres ved kunngjøring om at innbrakt katt blir merket, omplassert eller sterilisert innen en bestemt tid, hvis ingen eier melder seg. Straffelovens § 407 uttaler at den som krenker en annens rett, ved å fange eller drepe dyr som ikke er i noens eie, straffes med bøter. Dette omfatter herreløse katter. Man har ikke lov til å krenke grunneiers rett ved å invadere hans eiendom og ta katter til fange. Uten tillatelse fra grunneier kan man derfor ikke fange katter på hans grunn uten å bryte Viltloven.

Straffen etter § 391 om skadeverk, er bøter eller fengsel inntil tre måneder og etter § 407 bot. Dyrevernloven kan gi fengselsstraff for inntil 3 år dersom drapet er begått på en særdeles grusom måte. Straffelovens § 47 om nødrett kan ikke påberopes som hjemmel for innfanging av katter.

I en nylig avsagt dom i Halden, dømte politiet en kattefanger til å betale kr. 7.500,- i bot fordi vedkommende hadde fanget naboens katt i kattefelle med den hensikt å drepe katten.

I tillegg har to borettslag som ville avlive katter som kom inn på borettslagets område fått rettens kjennelse på at dette er en lovstridig handling.

I det siste har det også vært flere dommer som har ilagt høye bøter på folk som har drept andres katter. Jfr. Norsk Huskattforenings nettside http://norskhuskattforening.net meny Hjemløshet.

Med vennlig hilsen
Bodil Eikeset
Leder Norsk Huskattforening



22.07.2007. Kommentar til disse sakene: Avliver kurver med kattunger og Vil ikke avlive friske dyr.

Kanskje tiden er moden for veterinærene til å stå sammen om å kreve merkeplikt, formeringskontroll og de andre enkle tiltakene som må til for at dere skal slippe å avlive friske katter? Det må – iallfall for den nyere garde av veterinærer – være en demoraliserende del av en ellers meningsfull jobb. Og ikke minst en unødvendig del. Like unødvendig som at tusener av katter skal ende opp som hjemløse i et av verdens rikeste land. For alle som har arbeidet med dyrevern er dette en særlig fortvilende del av norsk dyrevernproblematikk, fordi vi vet både hva som skal til og at det hadde vært så enkelt å få til. Det eneste som mangler er samfunnets vilje til å gjøre det.

Vi er mange som setter stor pris på at også veterinærer nå kommer stadig mer på banen i dyrevernpolitiske spørsmål. Hvis dere sto sammen om å presse dyrevernmyndighetene til å ta dette problemet på alvor, ville det være godt håp om å løse saken.

Mvh

Bent Ellingsen

Drammen



21.07.2007. Kommentar til denne saken.

IKKE AVLIV HJEMLØSE KATTER!

Fædrelandsvennen har 10.07 en forside som med krigstyper forkynner: ”Avliv hjemløse katter, send regningen til Mattilsynet”. Alt, absolutt alt, er galt med denne overskriften, øyensynlig et produkt av en journalist som ikke oppfatter hva folk sier, og en desk som må ha gått amok i sensasjonsrus.

For det første: Ingen i Mattilsynet kan ha sagt at de betaler for avliving av friske hjemløse katter av den enkle grunn at det gjør de ikke. De betaler bare for avliving av syke og skadde hjemløse katter, og knapt nok det. For det andre: Det er forbudt, jeg gjentar, FORBUDT å avlive friske fremmede katter, det er bare eier som kan avlive en frisk katt. Dette er flere ganger slått fast i rettssaker, og vi tar så gjerne nok en rettssak dersom noen følger Fædrelandsvennens oppfordring.

Overskriften viser klart at avishuset mangler elementære kunnskaper om det offentlige dyrevernet. Bondevik-regjeringen la det offentlige dyrevernet inn under Mattilsynet, og Mattilsynet sentralt er opptatt nettopp av det navnet tilsier, at dyr er mat og at de døde dyrene er sunn mat. Levende dyr har lav prioritet, og hjemløse dyr fraskriver de seg ethvert ansvar for så lenge de er friske. Mattilsynets holdning til hjemløse dyr er at de må gå ute og pines til de er døden nær av sult, sykdom eller skader, da først vil de ta ansvar i form av å drepe dem.

Det var en kjempetabbe å legge dyrevernet under Mattilsynet. De ansatte som virkelig bryr seg om dyr, sliter tungt med en bande byråkrater

på toppen som ser ut til å tro at byråkrati har en berettigelse i seg selv, og som stadig prøver å redusere den minimale innsatsen som nå gjøres for levende dyr. Mange har sluttet i protest, uten at det ser ut til å bekymre de politikerne som er skyld i at det offentlige dyrevernet i Norge nærmest er en vits. Som så tydelig har demonstrert en total mangel på respekt og omtanke for levende dyr. Som har sendt et heftig signal om manglende interesse for levende dyr og dyrevelferd. Som fraskriver seg ansvaret for hjemløse dyr, men forventer at vi andre skal ta ansvar. Gjør deg selv en tjeneste, ikke synk ned på det nivået av dobbeltmoral og ansvarsfraskrivelse som Mattilsynet og politikerne befinner seg på - la hjemløse dyr leve! De er den eneste uskyldige parten i den tragedien som myndighetene og vettløse katteeiere steller i stand hvert år.

Arnfrid Robstad
Dyrebeskyttelsen Kristiansand



14.07.2007. Kommentar til denne saken.

Om hjemløse katter og Mattilsynets og kommunenes håndtering av disse

1. Det finnes ikke villkatter i norsk fauna. Det eneste ville kattedyret i Norge, er gaupa. Det er derfor ikke snakk om villkatter, men hjemløse katter: katter som er kommet bort fra eier, enten uforskyldt eller hensiktsmessig fra eiers side.

2. Det er ikke hjemmel i norsk lov for å drive jakt på katter, selv om disse ikke er merket eller har en eier som vedkjenner seg dem. Det er heller ikke lov til å fange inn hjemløse katter på annen manns eiendom, jf. straffeloven, § 407. Hjemløse katter kan i henhold til Lov om dyrevern bare avlives dersom de lider i utrengsmål - er så syke eller skadde at de ikke kan bli bra igjen. Jf. Lov om dyrevern, § 6. Myndighetene har således ikke lovhjemmel for å sette i gang tiltak for utrydding av katter som ikke kan spores til en eier.

3. Det er ikke kattene som er problemet, men uansvarlige katteeiere som lar ukastrerte katter formere seg fritt, for så - i strid med norsk lov - kvitte seg med kattungene, og også voksne katter, ved å kaste dem ut, legge dem på trappa til andre i ei eske, hive dem i kontainere, osv. Mattilsynet burde i større grad anstrenge seg for å "ta ondet ved rota", ikke pirke i overflata ved å la kommuner og andre sette i gang utrydningsaksjoner, men jobbe for forebyggende tiltak som rimeligere kastrering, holdingskampanjer, og ikke minst jobbe for at norsk lov håndheves også når det gjelder dyr. Alt dette arbeidet synes per dags dato å være overlatt helt og holdent til frivillige organisasjoner hvis medlemmer vederlagsfritt utfører oppgaver som bør ivaretas av myndighetene.

Anita Pedersen
Styremedlem i Norsk Huskattforening



01.04.2007. Kommentar til denne saken.

I artikkelen kan man lese: "Dyrevernsnemnda fikk beskjed om ikke å bruke penger på forlatte katter." Er dette er tilfelle, er det oppsiktsvekkende. Dersom dyrevernsnemnda nettopp ikke skal bruke penger på forlatte, og dermed vanskjøttede dyr, så kan man undres hva pengene skal brukes på. Om nemndas funksjon ene og alene skal være å sørge for produksjonsdyr i henhold til næringsinteresser, bør vel sant å si navnet dyrevernsnemnd erstattes med noe som ikke henviser til dyrevern. Myndigheten, i dette tilfellet Mattilsynet, legger med dette opp til vanskjøtsel av dyr så lenge de bare blir forlatt av eierne, og forsterker oppfattelsen av at dyr er bruk og kast gjenstander.

Anita A. Pedersen
Styremedlem Norsk Huskattforening



Leseinnlegg ang. denne saken.

Drepingen av kattene i Skibotn er et dårlig tegn for moralen hos nærmiljø og lokale myndigheter, og tyder på at samfunnet - gjennom det offentlige dyrevernapparatet - har spilt fallitt. I et sivilisert land kan det ikke være slik at kjæledyr som først er sviktet av sine eiere, blir utsatt for hat fra nærmiljøet mens myndighetene sitter med hendene i fanget. Denne saken må ha vært kjent lenge, slik at man har hatt god tid til å gripe inn før den ble så omfattende. I mer utviklede deler av verden har man en moral som tilsier at dyr i nød fortjener hjelp - og ikke hat. Også norsk dyrevernlov er bygget på denne moral. Dreping er et signal om at dyrene er verdiløse, og styrker dermed den uansvarlige behandling av dyr som fører til at kjæledyr blir hjemløse.

Det er fortsatt ikke for sent for anstendige mennesker og dyrevernansvarlige i Skibotn. Oppskriften er enkel: Fang inn dyrene, steriliser dem, finn nye hjem til de som er egnet for det og lag et omsorgsprogram som tar vare for de øvrige der hvor de er. Dette er gjort mange andre steder.

Bent Ellingsen
Drammen


KATTEAIDS–HYSTERI
Leserinnlegg Fædrelandsvennen 31.01.07.

Fædrelandsvennen har en artikkel om FIV katteaids som skaper frykt og er unyansert på mange punkt. Norsk Huskattforening har disse fakta om FIV katteaids:

Veterinær Kjetil Ueland, offentlig godkjent spesialist hund og katt, www.doktordyregod.no, sier dette om FIV (Kilde: Dyrenes Forsvarer 3 2005):
1. FIV har eksistert hos katter i svært lange tider. Dette er ulikt HIV hos menneske som oppsto på 1970-tallet.
2. FIV er tilpasset katten. HIV er ennå ikke tilpasset mennesket. Det vil ta mange generasjoner.
3. Smitte hos katt spres kun med bitt – ellers ikke. Kastrering av hann- og hunnkatt er det viktigste tiltaket for å forebygge smitte.
4. Katter i kolonier biter hverandre sjelden. Derfor er det lite smitte i kattekolonier.
5. I 1991 var forekomsten FIV i Norge ca 10% (tall basert på egen undersøkelse).
6. Symptomene på FIV er nedsatt immunforsvar/motstandskraft. Mange katter lever et helt liv uten å vise tegn på sykdom. Andre kan få mange infeksjoner m.m. mot slutten av livet jamfør intakte hannkatter på ca 10-12 år.
7. Smittede katter skal ikke avlives !
8. FIV er ikke farlig for mennesker.
9. Jeg studerte en kattekoloni i over ett år. Det ble ikke overført virus fra positive hunnkatter til kattungene. Det ble ikke overført smitte mellom kattene. Imidlertid kan bruk av samme nål ved vaksinering og annen behandling overføre smitte.

Norsk Huskattforening mener dette om FIV: Hjelpesenteret for hjemløse katter i Roma, Torre Argentina Cat Sanctuary www.romancats.com, avliver ikke FIV-positive katter. De går fritt sammen med de andre kattene og lever like lenge som ikke FIV-positive katter. De begrunner det med at alle deres katter er kastrert fra 8 ukers alder og sjansen for å overføre smitte er derfor liten idet FIV kun smitter gjennom blod og ikke spytt. FIV-negative katter kan således bruke samme matskåler som FIV-positive. Før 1997 avlivet de katter som testet FIV. I denne perioden var FIV-prosenten stabil på 5%. De besluttet da i 1997 og kastrere alle katter fra 8 ukers alder og lot være å avlive katter med FIV. Fra 1997 har antall FIV-positive katter holdt seg stabilt på 5% uten avlivning av FIV-positive katter. I 1995 tok Dyrebeskyttelsen Sør-Rogaland inn en katt til kastrering. Veterinæren mente den var ca. 10 år den gang, og det ble konstatert FIV. Katten døde rett før påske i år 2005 p.g.a. nyresvikt og var da 22 år. Norsk Huskattforenings syn på FIV er dette: Katter som tester positivt på FIV kan leve like lenge som katter uten FIV med normalt godt stell. Kastrerte katter slåss minimalt, så smitte gjennom blod er sjeldent. FIV er ikke avlivingsgrunnlag så lenge katten er frisk og i god form. Tester for å finne ut om en katt har FIV er høyst usikre. Kastrerte katter med FIV vil slåss så lite at det er små sjanser for at de kan overføre sykdommen til andre katter og behøver derfor ikke avlives eller holdes inne.

Bodil Eikeset
Leder i Norsk Huskattforening


31.10.2006 Finnmark dagblad: Ofret ukelønn for skadet fugl

HJELP TIL SKADET FUGL
Finnmark Dagblad skriver om tre unggutter som fant en skadet fugl i Lakselv sentrum. De hjalp fuglen og tok den med til veterinær. Veterinæren sjekket fuglen. Regningen kom på kroner 350 som ungguttene må betale. Veterinæren uttaler i den forbindelse at den som bringer et skadet dyr som de ikke eier selv til veterinær må selv betale regningen. Dette er ikke alltid tilfelle og gir feil melding til folk som vil hjelpe dyr i nød. En praksis med å måtte betale selv vil føre til at folk vil ha samme oppfatning som guttene uttaler i avisen, sitat: "Det er litt urettferdig at vi må betale for en ti minutters sjekk, på en fugl som vi bare synes synd på. Vi ville jo bare redde den. Når vi ser andre dyr som er skadet kommer vi ikke til å prøve å redde dem igjen."

Dyrevernloven paragraf 6 Hjelpeplikten sier dette om hjelp til dyr: "§ 6. Hjelp.

Råkar nokon på eit dyr som synleg er sjukt, skadd eller hjelpelaust, skal han hjelpa det så langt råd er. Let det seg ikkje gjera å gjeva hjelp eller god nok hjelp og dyret er eit husdyr, tamrein eller storvilt, skal han snarast råd er seia frå til dyret sin eigar eller innehavar eller til næraste politi. Når det er klårt at dyret ikkje kan leva eller verta godt att, kan kvar den som råkar på det, taka livet av dyret med det same i samsvar med reglane i § 10, såframt det trengst for å spara det for meir liding. Den som tek livet av husdyr, tamrein eller storvilt, skal snarast råd er melda frå til næraste politi. Husdyr, tamrein og storvilt må ikkje avlivast etter denne føresegna dersom det let seg gjera å få tak i eigar eller innehavar, veterinær eller politi innan rimeleg tid. Utgiftene med tiltak etter denne paragrafen skal staten betala, men pengane kan krevjast att hjå eigaren eller innehavaren."

Staten har således en plikt til å betale både for å hjelpe dyret til å bli frisk igjen eller til avliving dersom dyret ikke kan blir frisk igjen. Denne plikten kommer tydelig frem i forarbeidene til Dyrevernloven, Ot. prp. nr. 27:"Å kunne få utlegget igjen av eier eller innehaver betyr ikke et krav om å få utlegget refundert, noe som taler for at staten også plikter å betale for hjelp til dyr der eier ikke kan oppspores. Veterinærloven sier også at hjelp til dyr som er innlevert til veterinærer skal kunne dekkes av staten. Etter veterinærloven av 2001 § 14 er veterinærer og annet dyrehelsepersonell pålagt en særlig hjelpeplikt. Bestemmelsen lyder: ”Dyrehelsepersonell plikter snarest mulig å yte den hjelp vedkommende evner – personlig eller ved stedfortreder – når det etter tilgjengelige opplysninger må antas at øyeblikkelig hjelp er påtrengende nødvendig. Plikten faller bort ved gyldig forfall eller ved at hjelp i tide blir ytt av annet dyrehelsepersonell. For den hjelp dyrehelsepersonell har ytt etter foregående ledd, kan hun eller han kreve en passende godtgjørelse fra staten, dersom hun eller han ikke etter krav får betaling av rekvirenten eller den som har betalingsplikten.”

I dette tilfellet var dyret en fugl uten eier, og veterinæren ville derfor få refundert fra staten kostnadene ved undersøkelsen av fuglen.

En stor takk til de flotte ungguttene som gjorde sin plikt i henhold til dyrevernloven. Dere har stått frem som et godt eksempel på hvordan man skal handle når man påtreffer et dyr i nød. Det lover godt for fremtidens dyrevern at det finnes slik ungdom.

Bodil Eikeset
Leder i Norsk Huskattforening


21.10.2006

OPPFORDRING TIL POLITIKERNE OM Å BIDRA TIL KASTRERING AV KATTER

Jeg leser i avisen at Dyrebeskyttelsen Sogn og Fjordane har søkt kommunene i fylket om penger til et kastrerings- og steriliseringsprosjekt av katter men fått avslag fra de fleste kommuner. I den forbindelse uttaler politiske representanter fra Bremanger kommune bl.a. følgende: Roar Førde fra Høyre mener at kastrering er katteeiere sitt ansvar å betale for, noe som jeg er enig i. Men selv gjør han det enkelt og billig og bruker salonggevær og opplyser at en kule bare koster 20 øre. Kåre Jarl Langedal fra Venstre sa at å støtte Dyrebeskyttelsen ville være som å gi penger til kastrering av verer.

Til dette er å si at det største dyrevernproblemet Norge har, er hjemløse katter. De lider en langsom og pinefull død av sult, kulde og sykdommer. Årsaken til det store antall hjemløse katter, er at den enkelte katteeier ikke sørge for å kastrere/sterilisere sin katt ved 5-6 måneds alder slik at det fødes færre katter på et allerede overfylt marked. Katter blir således gitt bort ukritisk til useriøse mennesker som igjen bidrar til at flere katter fødes til hjemløshet .Dette problemet har vært tatt opp av offentlige utvalg flere ganger. En statlig utredning fra en tverrfaglig arbeidsgruppe ble således oppnevnt 6. august 1998 av Statens dyrehelsetilsyn (nå Mattilsynet) etter anmodning fra Landbruksdepartementet. Utredningen ble avgitt 8. februar 2001: http://norskhuskattforening.net/katter.pdf og beskriver løsninger for å forebygge hjemløshet hos katter. Konklusjonen ble at det offentlige skulle bevilge kroner 50 millioner i løpet av 10 år til blant annet kastrering av katter og opprette en omsorgsmodell for hjemløse katter. Dette arbeidet ble videreført av et samlet Storting i Stortingsmeld. nr. 12 - Dyrehold og dyrevelferd. Stortinget foreslår her en utstrakt omsorgsmodell for hjemløse katter, tvungen ID-merking og og oppfordring til kastrering av katter for å forebygge hjemløshet. Mattilsynet har prisverdig fulgt opp ved at Regiondirektør for Mattilsynet i Rogaland og Agder, Hallgeir Herikstad har satt ned en arbeidsgruppe som i felleskap med Dyrebeskytelsen skal arbeide for å finne løsninger på det økende problemet med eierløse katter. Arbeidsgruppa ble etablert etter et positivt og konstruktivt møte på Mattilsynets regionkontor 23.august 2006.
Flere kommuner i Norge har bevilget penger til dyrevernforeninger til arbeidet for hjemløse katter. Oslo kommune bevilger hvert år penger til dette formål. I 2006 bevilget de kr 250 000 til kastrering av katter.
Det er trist å lese at noen kommunepolitikere i Sogn og Fjordane ikke etterlever de signaler som gis av sine partifeller i Stortinget når det gjelder de tragiske dyrevernmessige forholdene for mange katter i Norge. Roar Førde fra Bremanger Høyre bør vite at det er straffbart å avlive andres katter, samt at det finnes en egen forskrift for avlivning av katter der skyting med salonggevær som han benytter på katter er straffbart.
Norsk Huskattforening håper at politikerne leser Stortingsmelding nr 12 om katter og etterlever de humane og prisverdige løsninger som stortingsrepresentantene her skisserer.

Bodil Eikeset
Leder i Norsk Huskattforening


17.10.2006 Moss Dagblad: Krever merking av katter

DYREHOLD I BORETTSLAG

Jeg leser i Moss Dagblad at styreleder i Helgedalen borettslag sier at det i borettslaget ikke er tillatt å ha dyr i utgangspunktet, men at man kan søke om dette. Borettslaget krever også at katter enten skal være inne eller luftes i bånd. Dette er feil tolking av lovene som regulerer dyrehold i borettslag og sameier. Etter at lovendringen med ny Husleielov mv har virket en tid kan man av den foreliggende rettspraksis og andre avgjørelser slutte følgende:

1. Et genereIt forbud mot hold av katt eller hund er ikke bindende fordi loven tillater dyrehold. Annerledes med et forbud mot dyrehold som er til ulempe, jfr nedenfor.

2. Et pålegg om å søke å holde dyr behøver man ikke respektere ettersom loven riktig tolket gir adgang til dyrehold uten krav om søknad. Derimot bør man avgjort melde fra til styret at man holder eller akter å holde dyr.

3 .Loven taler om “dyr” uten begrensninger i retning av “innekatt”, “jakthund” eller “tamilder” Prøver vedtektene i borettslaget å begrense lovens begrep dyr på en slik måte er det ikke gyldig. Tillates bare innekatt er det ugyldig. Det samme gjelder at man bare tillater katter som går i bånd ute. Derimot kan vedtektene pålegge en hundeeier båndtvang på borettslagets grunn fordi hunden kan gå i bånd av sin natur i motsetning til en katt.

4. Begrensningen for et dyr som kan holdes ligger utelukkende i at det ikke må være til “ulempe” for utleier eller leietagere. For det første utelukkes en del dyr alene fordi hold av dem alltid vil være til ulempe for andre i en leilighet (e.g ku, hest,). For det annet er det ikke hvilken som helst ulempe som gjelder. Etter motivene er det eksempelvis ikke nok med allergi, det må foreligge “sterke allergi reaksjoner” som følge av dyreholdet. Ulempe er sterkere enn sjenanse. Men er dyreholderen ikke streng og konsekvent renslig kan det være til ulempe for andre gjennom stadig vond lukt. Likeledes kan støy ved vedvarende unødig bjeffing og kontinuerlig elskovsmjauing om natten representere en tilstrekkelig ulempe. Det må avgjøres konkret. For det tredje må ulempen dokumenteres. For vanlig katt og hund kan det ikke skje før katten eller hunden har bodd i leiligheten noen tid. Først da kan det konstateres hvorvidt det foreligger konkret ulempe for noen som følge av hold av akkurat denne katten eller hunden. Følgelig kan hold av katt eller hund normalt ikke nektes på forhånd før innflytting og før en eventuell ulempe er godgjort gjennom bruk.

5. Lovens betingelse om at det må foreligge gode grunner for dyreholdet kan man se bort fra fordi det alltid vil være gode grunner når man har eller erverver katt eller hund. Motivene taler nemlig om “sosiale hensyn” som tilstrekkelig. Legeattest for gode grunner til å ha dyr slik enkelte borettslag krever kan ikke kreves etter loven.

6 Ingen kan rettsgyldig sies opp eller kastes ut av leiligheten bare fordi man har dyr i leiligheten. Dyret må være til beviselig ulempe og ikke bare til sjenanse. Leieboeren kan trygt avvente stevning fra styret til retten dersom ulempen ikke er godtgjort og bevist.

Bodil Eikeset
Leder i Norsk Huskattforening


23.08.2006 Bergens Tidende: Krever merking av katter

Det blir et krav i den nye dyrevernloven at alle katter skal ID-merkes. Stortingsmelding nr 12 om dyrevelferd og dyrehold som danner bakgrunnen for den nye dyrevernloven som blir ferdig i 2006/2007 sier dette om ID-merking:

Sikre en bedre kontroll med kattepopulasjonen gjennom innføring av et offentlig krav om ID-merking. Kontroll av villkattpopulasjonene må være velferdsmessig forsvarlig. Sterilisering og utsetting av eierløse katter forutsetter at organisasjoner eller enkeltpersoner påtar seg ansvaret for fôring av dyrene.

Mer om Stortingsmelding 12 finner du på denne siden.

Det såkalte Katteutvalget konkluderte med tvungen ID-merking og oppfordring til kastrering, se side 16 i rapprten. Dette kravet ble foreslått tatt inn i Politiloven. Rapporten er meget omfattende på nærmere 80 sider med vedlegg og er like aktuell i dag. Dyrebeskyttelsen Norge ved Kari Mills og Norsk Huskattforening ved undertegnede dissenterte i endel spørsmål, bl.a. at vi også ville innføre TVUNGEN KASTRERING OG IKKE BARE OPPFORDRING OM DET.

Rapporten er en god støtte for alle som arbeider med problemet hjemløse katter. Den er den mest omfattende utredning som er gjort med hensyn til dette problemet og tar for seg alle sider ved det.

Bodil Eikeset
Leder i Norsk Huskattforening


21.08.2006

Det er visst ikke grenser for viljen til lettvinte løsninger når det gjelder dyr, og jeg undres på hvor lenge Mattilsynet skal få bestå som instans før man eventuelt oppretter en egen instans for dyrevern uavhengig av matvarehygiene. Å gi Mattilsynet ansvar for å ivareta dyrs rettigheter må vel være kroneksempelet på reaksjonære løsninger: Heller enn å søke løsninger som hever dyrs egenverdi, lar man den forfalle: hjemløse dyr er ikke stort mer enn gjenstander på avveie. Jeg mener man ser utslag av denne holdningen i den respektløse behandlingen av dyr og fugler, og i en manglende vilje til å gripe inn når dyr plages. Man leser stadig om barn og ungdom som uforstyrret piner dyr og fugler til døde for åpen scene uten at noen roper ut. Kan det kanskje være en sammenheng mellom barn og ungdoms behandlingen av dyr og den gjengse holdningen til dyr i samfunnet forøvrig? Holdningen som forfektes er denne: at dyr eksisterer for menneskers skyld. Dyr er enten nyttige eller de er det ikke. Og denne holdningen, mener jeg, er blitt forsterket ved opprettelsen av et Mattilsyn som også har ansvar for dyr som ikke er mat eller nyttedyr rent økonomisk. Den blir antakelig ytterligere forsterket av manglende vilje til å opprette et særskilt organ for dyrevelferd, og ved å tilspisse den økonomiske kynismen: dersom man bryr seg om og engasjerer seg i noe som ikke gir økonomisk vinst, så skal man ikke skal tas på alvor.

Anita A. Pedersen
Norsk Huskattforening


27.03.2006. Kattar plagar bustadfelt

Brev til:
Mattilsynet v/Merete Lunde
Leder i Dyrevernnemnda, Odd Jon Bugge
Leikanger kommune, ved
Ordfører Olav Lunden
Rådmann Odd Arve Rakstad
Kommunelege Leiv Erik Husabø
Kopi til leder i NOAH – for dyrs rettigheter, Siri Martinsen, leder i Dyrebeskyttelsen Sogn og Fjordane, Randi Aarethun og leder i Norsk Huskattforening, Bodil Eikeset.

Katteproblem i Leikanger

Viser til sak i fjor der Leikanger kommune organiserte avliving av 15 katter på Leite i Leikanger. Nå har bestanden av hjemløse katter på Leite igjen vokst, og teller ifølge beboerne minimum 8 dyr. Denne situasjonen viser at avlivingsaksjonen var feilslått, da det ikke ble satt inn ressurser for å forebygge nye problemer.

Kilden til problemet på Leite er en av beboerne, Målfrid Hagheim, som med sine to usteriliserte hunnkatter har forårsaket den kontinuerlige tilførselen av hjemløse katter. Etter avlivingsaksjonen i fjor har hennes to katter, ifølge en annen beboer, fått 7 nye kattunger, som nå har nådd kjønnsmoden alder og streifer husløse omkring i boligområdet. Kommunen fikk i forbindelse med avlivingsaksjonen i fjor melding om at denne katteeieren var årsaken til problemet, men manglende oppfølging har ført til at en ny situasjon med hjemløse katter har oppstått.

Uansvarlig kattehold, kombinert med mangel på offentlig ansvar, har medført et omfattende dyrevernproblem. Mange steder søker kommunene å bøte på problemet ved å oppfordre folk om ikke å mate de hjemløse kattene. Dette skjedde også i Leikanger i fjor. Dette er i realiteten oppfordring til lovbrudd, da man på denne måten undergraver hjelpeplikten som er nedfelt i dyrevernloven. Vanlig moral, dyrevernloven og den europeiske kjæledyrkonvensjonen pålegger Norge en særlig plikt til å forebygge hjemløshet hos kjæledyr. Forutsetningen for å oppnå dette er et klart forbud mot å drepe friske katter, og en like klar plikt til å hjelpe katter som rammes av omsorgssvikt.

Forebyggelse består i å arbeide for gode holdninger og ansvarlig dyrehold, herunder merking og formeringskontroll. Hjelpen består i å gripe tidlig inn overfor uansvarlige katteeiere, og ta hånd om dyr i nød. Om en katt viser seg å ikke være omplasserbar kan den kastreres og settes ut igjen under et enkelt omsorgsprogram. Dette er satt i system mange steder, både i Norge og andre land. Det er gode erfaringer med denne modellen, som ved et samarbeid mellom det offentlige, frivillige dyrevernorganisasjoner og private er lett gjennomførbar. En begrenset bestand av kastrerte katter vil holde fremmede katter unna, og man unngår problemer med luktmarkering i boligområdet.

Tidligere var det vanlig å drepe katter som ble hjemløse, og dette skjer tydeligvis i en viss grad fortsatt. Mye tyder på at Leikanger kommune mangler kunnskap om den delen av moderne dyrevernarbeid som gjelder hjemløse katter. Og man har heller ikke fått med seg hva solid erfaring viser: At dreping bare øker problemet. Dette fordi det er kattens lave status som er hjemløshetens hovedårsak. Dreping styrker de holdninger som skaper hjemløshet. Om samfunnet derimot viser vilje til å gjøre en anstrengelse for å hjelpe, viser man at katten har verdi, og dette styrker de holdninger som leder til ansvarlig dyrehold. Fortsatt dreping vil innebære at det er umulig å nå målet om fravær av hjemløshet.

Dyrebeskyttelsen Sogn og Fjordane og NOAH – for dyrs rettigheter oppfordrer med dette Leikanger kommune, Mattilsynet og dyrevernnemnda om å ta fatt i problemet med hjemløse katter i Leikanger. Vi ønsker i denne forbindelse et møte med de ulike etater om gjennomføring av et kastreringsprogram, i kombinasjon med holdningsskapende arbeid og konkrete tiltak rettet mot uansvarlige katteeiere.


Vennlig hilsen
Jenny Berg-Rolness
NOAH – Sogn og Fjordane
jb-r@online.no


22.03.2006. Kattar plagar bustadfelt

Åpent brev til Rådmannen i Leikanger kommune.

KATTENE I LEIKANGER - KOMMUNENS LOVMESSIGE, ETISKE OG MORALSKE PLIKT

Oslo, 22.03.06

Den enkelte katteeier har ansvar for at sin egen hunn- og hannkatt kastreres i ung alder slik at det ikke fødes kattunger som gis bort ukritisk på et allerede overfylt marked. En katteeier som lar katten sin medvirke til at det blir født kattunger, har videre ansvar for at kattungene ikke ender opp hos uansvarlige folk som gjør at kattungene blir hjemløse og ender opp i hjemløshet der nye kattekull fødes til et liv i sult, kulde og sykdommer. Katteeiere som overser dette ansvar, bør straffes eller ilegges bøter. Når man ikke vet hvem disse uansvarlige katteeierne er, er det samfunnet som har ansvaret for å hjelpe ofrene, de hjemløse kattene, for denne uansvarlighet.

Rådmann Odd Arve Rakstad iverksatte i fjor fanging og avliving av de hjemløse kattene på Leite samt oppfordring til å la dem sulte ihjel. I år har rådmannen sagt at fanging og avlivning hjelper ikke. Derfor vil kommunen i år gå inn for å sulte kattene ihjel. Til det er å si at å dø av sult er like vondt for en katt som for et menneske. Dyrevernlovens hjelpeplikt sier at man skal hjelpe hjemløse katter med mat og annet slik at de ikke lider i utrengsmål. Å oppfordre folk til å sulte dyr ihjel er direkte oppfordring til lovbrud, i tillegg er det etisk forkastelig.

I fjor informerte dyrevernorganisasjoner kommunen om at avlivningsaksjoner er kortsiktige og ineffektive. Det ble anbefalt kastrering og holdningsskapende arbeid, etter en internasjonalt utarbeidet metode som har vist seg å ha langsiktig effekt. En kontrollert bestand av kastrerte katter holder fremmede katter unna, og holdningsskapende arbeid og kastreringskampanjer bidrar til å redusere tilveksten av nye hjemløse katter. Dette rådet ble ikke fulgt.

For ikke å bryte norsk lov samt unngå lignende dyretragedier i fremtiden, må kommunen følge det råd som ble gitt kommunen i fjor. Kommunen har ikke noe annet valg ut fra norsk lov og etiske prinsipper.

Ulike dyrevernorganisasjoner ønsker å samarbeide med kommunen og innbyggerne i Leikanger om kastrering av kattene etterfulgt av et omsorgsprogram for de hjemløse kattene. Om dette lykkes, vil Leikanger kommune stå frem som en foregangskommune for hele landet når det gjelder dyrevern.

Med vennlig hilsen

Bodil Eikeset
leder Norsk Huskattforening

Se også innlegget nedenfor om denne saken:


21.03.2006. Kattar plagar bustadfelt

KATTENE I LEIKANGER

NRK Sogn og Fjordane melder at Jan Thore Thue, leder i grendalaget Eplehagen Vel på Leite i Leikanger, forteller til NRK at han er plaget av hjemløse katter og at kattene oppsøker Leite fordi katteierne de r steller godt med kattene sine.

Det er akkurat 1 år siden beboerne på Leite i Leikanger kommune iverksatte en drapsaksjon på såkalte "herrelause kattar" i Leikanger i boligområdet Leite etter anmodning fra beboerne der. Flere dyrevernorganisasjoner ba da beboerne om å kastrere/sterilisere kattene og sørge for et omsorgsprogram for dem fordi dette ikke er såkalte "villkatter" men avkom etter eide katter som eierne ikke har sørget for å få kastrert/sterilisert. I fjor avsluttet jeg et leserinnlegg om denne saken slik: "Ansvaret for de hjemløse kattene er Leites beboere og i særdeleshet katteeierne på Leite som sannsynligvis selv har medvirket til at det finnes hjemløse katter på Leite. Det første skritt i riktig retning er at katteeierne kastrerer og merker sine egne katter fra de er 4-5 måneder gamle. Dersom ikke katteeierne selv tar ansvar for sine egne katter, vil det ikke ta lang tid før en ny kattetragedie oppstår i Leikanger."

Beboerne på Leite sier at de hjemløse, sultne og jagede kattene på Leite er til plage for beboerne. I så fall må jo denne plagen være at de plages av sin egen dårlige samvittighet ved å la sine egne katter formere seg uhemmet slik at mange katter blir hjemløse og lider en langsom død av sult, kulde og sykdommer. Det eneste tiltaket som hjelper både katter og beboere er at katteeierne på Leite kastrerer/steriliserer/ID-merker sine katter og de hjemløse kattene. Å be kommunen ta ansvar for å få bort de hjemløse kattene, er feil. Det er beboerne selv som er skyld i problemet, og som derfor også må ta ansvaret for å hjelpe de hjemløse kattene. Det er ikke med lett hjerte at vi dyrevernere stadig må kritisere katteeiere. Dessverre er vi nødt til det når det gjelder problemet med hjemløse katter fordi problemet er skapt av katteeierne selv.

Til slutt vil jeg avslutte med et dikt fra et medlem i Norsk Huskattforening:

”En forvillet huskatts bønn

Ser du meg? Jeg trenger deg.
Du ser meg nok hver dag, i en bakgård på leting etter mat,
under en container fordi jeg er redd,
kanskje i et uthus for å søke ly.


Ser du meg?
Kanskje er jeg redd deg, men er avhengig av deg for å overleve.
En av din art overga en av mine forfedre til sin egen skjebne, derfor er jeg redd deg.
Jeg har ikke vokst opp i en varm stue sammen med deg og mine……
Instinktet sier meg at det jeg ikke kjenner, er farlig for meg, men allikevel trenger jeg deg!
For mat, vann og ly for vær og vind – trenger jeg deg.


Ser du meg?
Ikke skyt meg, jeg kan ha unger som er avhengig av meg.
Gi meg heller mat, vann og en varm kasse å hvile i, jeg er sliten av kampen for livet.
Din art temmet mine forfedre, fullfør det de begynte på………
Hjelp meg, jeg er ikke et vilt dyr lenger – jeg trenger deg.


Ser du meg?
Kanskje er jeg ikke redd deg, men kommer til døren din i håp om mat og varme.
Ikke spark meg og jag meg, jeg vil ingen noe vondt, bare overleve!
Kunne du si nei til et sultent barn……?
Jeg kan heller ikke finne mat selv, jeg er ikke asfaltjeger, og liker heller ikke sølevann……


Ser du meg?
Jeg er ingen ”villkatt”, mine forfedre kom fra varmere strøk. Jeg fryser her……..
Jeg kan ikke overleve i din natur ,jeg har ikke bedt om å komme hit.
Derfor trenger jeg deg……. Vil du hjelpe meg?
Er jeg syk eller skadet, hjelp meg Om ikke annet så til en verdig død.
La meg ikke dø langsomt av sult og kulde, det er så vondt……
Egentlig liker jeg deg – hvis du bare vil se meg.


Ser du meg nå?”.


Med vennlig hilsen

Bodil Eikeset

Leder Norsk Huskattforening


03.03.2006. Politimelder Gloppen-bonde for kattedrap

ULOVLIGE KATTEDRAP

Firda Tidend skriver at en pelsfarmer i Gloppen truet en person med tilknytning til dyrevernorganisasjonen NOAH med hagle da dyreverneren fotograferte pelsfarmen. Pelsfarmeren unnskylder seg med at han kun jaktet på "villkatter" fordi katter kan spre smitte. Ifølge distriktsveterinær Anders Hilde er det vanlig praksis å skyte katter som tiltrekkes av foret på pelsfarmene. Han hevder også at dette er lovlig. Drapsmetoden, skyting, er i utgangspunktet ulovlig idet det finnes forskrifter for avlivning av katt og hund som normalt forbyr skyting. Dyremishandling ved skyting av denne art kan idømmes fengselsstraff i opp til tre år. Når det gjelder det rettslige ved drapene er dette å si:

Det er forbudt å avlive katter som er i noens eie, hjemløse katter på annen manns grunn (straffelovens par. 407) samt hjemløse katter på egen grunn. Det trengs positiv lovhjemmel for å avlive katter. Det finnes ingen hjemmel i norsk lov for avliving av katter som man selv ikke eier. Det er heller ikke tilstrekkelig for avliving av katter at de står i fare for å lide i utrengsmål slik som Dyrevernlovens par. 2 ofte feiltolkes. Avliving av fremmede katter kan bare skje etter Dyrevernlovens par. 6 annet ledd når katten er så syk, skadet eller hjelpesløs at den ikke kan bli bra igjen, og når avliving er nødvendig for å hindre mer lidelse for dyret. Heller ikke Kommunehelsetjenesteloven, Smittevernloven eller Husdyrloven hjemler adgang til å avlive katter. Innfanging av katter følger også reglene for avlivning av katter i egen forskrift der skyting normalt ikke er tillatt. En Avsagt dom i Halden dømte en kattefanger til å betale kr. 7.500,- i bot fordi vedkommende hadde fanget en annens katt i kattefelle med h en sikt å drepe den. I mai 2004 dømte Romerike politidistrikt en mann til å betale en bot på kroner 8000 samt å betale katteeieren kroner 2000 i erstatning for å ha drept katteeierens katt med en vedkubbe. I tillegg har to borettslag som ville avlive katter som kom inn på borettslagets område fått rettens kjennelse på at dette er en lovstridig handling.

Det tidligere Statens Dyrehelsetilsyn, nå Mattilsynet, tolker i brev av 04.01.99 avlivning av katter på samme måte som nevnt ovenfor. De sier i samme brev at katter i Norge, hjemløse eller eide, aldri har representert eller representerer smittefare som hjemler avlivning i henhold til Smittevernloven, Kommunehelsetjenesteloven og Husdyrloven.

Dette burde ha vært en prinsipiell sak for Det veterinærmedisinske rettsråd. En uttalelse derifra kan kanskje føre til at ikke flere eide, elskede puser som leker lykkelig ute skal miste livet uten grunn og til sorg for eierne som nå bare har minnene tilbake.


Med vennlig hilsen

Bodil Eikeset

Leder Norsk Huskattforening


01.03.2006. Bergens Tidende: Engstelige katteeiere frykter fuglevirus

Heimdal dyreklinikk
v/veterinær Jon Snøfugl
Kopi: Trøndelag dyreklinikk v/ daglig leder Lars Strømmen


Jeg viser til uttalelser http://www.bt.no/forbruker/helse/article248364.ece i forbindelse med fugleinfluensa der du oppfordrer folk til ikke å la katten slikke mennesker i ansiktet. Det er ikke fastslått at katt kan smitte mennesker med fugleinfluensaviruset, og det er heller ikke fastslått hvordan en katt smitter videre andre pattedyr. Men Fiedler i Max-Planck-Instituttet for ornitologi sier: "Hvis skykdommen skal overføres, er det ikke nok for katten å bite i den smittede og døde fuglen. Katten må spise opp hele skrotten".

Katten som ble funnet død i Rügen var sannsynligvis en hjemløs katt som var sulten og spiste mye av død smittet fugl. En katt som har et hjem der den får tilstrekkelig mat, spiser ikke opp byttet, enten det gjelder fugl eller mus. Den er opptatt av "gleden" ved å fange/jakte og leke med byttet, og bringer det ofte uspist til sin eier. Ut fra dette kan man anta at en katt ikke blir smittet ved kun å fange en smittet fugl. Det er derfor farlig å be folk være overhygieniske i sin omgang med katt. Det er et kjæledyr for mange og vil opphøre å være det dersom man ikke kan berøre det uten å måtte ta forholdsregler etter berøring. Før man vet nærmere om en katt kan smitte et menneske og i såfall hva som må til, bør man være varsom med å komme med uttalelser som skaper frykt hos katteeiere og som fører til overgrep mot katter. Jeg synes ikke at du har sagt noe som er direke feil, men jeg ber bare om varsomhet før man vet noe eksakt om smitte hos pattedyr og smitte fra pattedyr til mennesker.

Hysteriet i Tyskland har allerede ført til beslutningen om å avlive alle katter i Rugen-området som går ute 200 meter fra boligen. Dette er akkurat det samme som Norges Jeger- og fiskeforbund og Norsk Ornitologisk Forening gikk inn for i siste høring om ny dyrevernlov og som de også foreslo da viltloven var under revurdering i -70 åra. Da hadde katteeierne en ensom kamp. Jeg håper at veterinærene er med på å uttale seg slik at en lignende kamp ikke blir nødvendig i år 2006.

Til din orientering kan nevnes at hunder er mer mottakelige for fugleinfluensasmitten enn katter:"Sitat fra Aftenposten: " Hunder og katter smittet - Fugleviruset er funnet hos et stort antall hunder og katter i Thailand, men det er ikke påvist at viruset kan spres til mennesker. I en studie utført i Suphan Buri-distriktet i Thailand for et år siden, ble 629 hunder og 111 katter testet for H5N1-viruset. Det viste seg at 160 av hundene (25%)og åtte (7%)av kattene hadde antistoffer mot viruset, det vil si at de enten var smittet av gugleinfluensa, eller hadde vært det."

Men fortsatt er det kun bilder av katter og fugler i media når det gjelder fugleinfluensaviruset.


Med vennlig hilsen

Bodil Eikeset

Leder Norsk Huskattforening


28.02.2006. Nettavisen: Mange vil bidra til kattedrap-dusør

KATTEDRAPENE I BERGEN KAN STRAFFES MED 3 ÅRS FENGSEL

Jeg leser i Nettavisen i Bergen av 28.02.06 at Dyrebeskyttelsen i Bergen prisverdig har utlovet dusør for oppklaring av de grusomme kattedrapene i Bergen. Daglig leder ved hjelpesenteret til Dyrebeskyttelsen i Bergen opplyser at det ikke finnes noe lovverk for denne type forbrytelser. Heldigvis finnes det både praksis og lovverk som gir både straffer og bøter for slike kattedrap.

Dyremishandling ved henging slik som i Bergen, er ulovlig i henhold til dyrevernloven, og kan i henhold til dyrevernloven § 31. Straff, dømmes slik: ”Bryt nokon med vilje eller i aktløyse føresegn gjeven i eller med heimel i denne lova, vert han straffa med bot eller fengsel i opptil 1 år. Er brotet grovt, kan straffa vera bot eller fengsel i opptil 3 år."

Når det gjelder praksis og andre rettsregler vedrørende ulovlige drap på katter er dette å si: Det er forbudt å avlive katter som er i noens eie, hjemløse katter på annen manns grunn (straffelovens par. 407) samt hjemløse katter på egen grunn. Det trengs positiv lovhjemmel for å avlive katter. Det finnes ingen hjemmel i norsk lov for avliving av katter som man selv ikke eier. Det er heller ikke tilstrekkelig for avliving av katter at de står i fare for å lide i utrengsmål slik som Dyrevernlovens par. 2 ofte feiltolkes. Avliving av fremmede katter kan bare skje etter Dyrevernlovens par. 6 annet ledd når katten er så syk, skadet eller hjelpesløs at den ikke kan bli bra igjen, og når avliving er nødvendig for å hindre mer lidelse for dyret. Heller ikke Kommunehelsetjenesteloven, Smittevernloven eller Husdyrloven hjemler adgang til å avlive katter. Innfanging av katter følger også reglene for avlivning av katter i egen forskrift der skyting normalt ikke er tillatt. En Avsagt dom i Halden dømte en kattefanger til å betale kr. 7.500,- i bot fordi vedkommende hadde fanget en annens katt i kattefelle med hensikt å drepe den. I mai 2004 dømte Romerike politidistrikt en mann til å betale en bot på kroner 8000 samt å betale katteeieren kroner 2000 i erstatning for å ha drept katteeierens katt med en vedkubbe. I tillegg har to borettslag som ville avlive katter som kom inn på borettslagets område fått rettens kjennelse på at dette er en lovstridig handling.

Vi får håpe at personen(e) bak disse grusomme kattedrapene blir funnet slik at Bergen kan bli en tryggere by å leve i. For mennesker som dreper kjæledyr på denne måten, er også i stand til å begå lignende handlinger overfor mennesker.


Med vennlig hilsen

Bodil Eikeset


07.05.2005. En kommentar til denne saken i Dagbladet. To menn er idømt 35 timer samfunnsstraff og 5000 kroner i bot for å ha brutt § 2 i Dyrevernloven: De to mennene har seigpint en kattunge til døde ved å koke den i mikrobølgeovnen, samt mishandlet en annen katt på samme måte. Dyrevernlovens § 2 er grunnparagrafen som sier at dyr ikke skal påføres unødig lidelse. Når en så grov mishandling ikke gir mer enn 35 timers samfunnsstraff og 5000 kroner i bot, hvor stor lidelse skal et dyr egentlig påføres før ubetinget fengselsstraff idømmes? NHF frykter at denne dommen skal bli en mal i senere saker.

Anita A. Pedersen, NHF


15.4.2005. Angående reportasjen i NRK Sogn og Fjordane: Dyrevernarar reagerer på kattejakt.

Rådmannen i Leikanger kommune

Den senere tids medieomtale av kattedreping i Leikanger virker som et gufs fra en primitiv fortid. For over 1000 år siden ble dette afrikanske dyret innført til Norge, men fortsatt har vi ikke tatt det ansvar som fulgte med. Katten er uten forutsetning for å klare seg alene i vår fauna, og kommer som hjemløs straks i en nødsituasjon. Norsk kattehold, kombinert med mangel på offentlig og privat ansvar, har skapt et omfattende og underkjent dyrevernproblem.

Vanlig moral, dyrevernloven og den europeiske kjæledyrkonvensjon pålegger Norge en særlig plikt til å forebygge hjemløshet hos kjæledyr. Forutsetningen for å oppnå dette er et klart forbud mot å drepe en frisk katt, og en like klar plikt til å hjelpe den som rammes av omsorgssvikt eller uhell.

Forebyggelse består i å arbeide for gode holdninger og ansvarlig dyrehold, herunder merking og formeringskontroll. Hjelpen består i å gripe tidlig inn overfor uansvarlige katteeiere, og ta hånd om dyr i nød. Om en katt viser seg så lite tillitsfull at adopsjon er umulig, skal den steriliseres og settes ut igjen under et enkelt omsorgsprogram. En slik katt trenger daglig tilsyn med sunn mat, friskt vann og enkel ly. Dette er satt i system mange steder, både i Norge og andre land. Det finnes massive og gode erfaring med modellen, som lett kan gjennomføres av det offentlige, foreninger eller private.

Tidligere drepte man katter som ble hjemløse, og dette skjer tydeligvis i noen grad fortsatt. Mye tyder på at man i Leikanger mangler kunnskap om denne del av moderne dyrevernarbeid. Og man har heller ikke fått med seg hva solid erfaring viser: At dreping bare øker problemet. Dette fordi det er kattens lave status som er hjemløshetens hovedårsak. Dreping styrker de holdninger som skaper hjemløshet. Om samfunnet derimot viser vilje til å gjøre en anstrengelse for å hjelpe, viser man at en katt er verd noe. Dette styrker de holdninger som fører til ansvarlig dyrehold. Fortsatt dreping vil således innebære at målet om fravær av hjemløshet vil være umulig å nå.

Jeg håper de involverte parter i Leikanger vil sette seg inn i lett tilgjengelige erfaringer fra vår tids dyrevern, slik at de kan sette i verk en klokere modell. Det vil være til glede for både mennesker og dyr.

Bent Ellingsen
Medlem Norsk Huskattforening


24.2.2005. Følgende to artikler kan leses i Sarpsborg Arbeiderblad 24.2.2005, og disse har jeg lyst til å kommentere: Avliver ville bykatter og Dyrebeskyttelsen positiv til tiltaket. Guro Brunsby, som av avisen presenteres som nestleder i den lokale Dyrebeskyttelsen, synes tiltaket med avliving av katter er fint og presiserer at "[d]et er faktisk gratis å avlive eierløse katter hos veterinærer. Man må da fylle ut et skjema fra distriktsveterinæren." Jeg undres litt over hva hun egentlig forsøker å uttrykke med dette. Slik det nå framstår i Sarpsborg Arbeiderblad virker det nærmest som en slags oppfordring om at enhver som synes seg plaget av det de antar er en "villkatt" i Sarpsborg sentrum (eller i landet generelt?) kan fange inn katten og bringe den til veterinær for avliving? Privatpersoner har så vidt jeg vet ikke myndighet til å sette igang slike tiltak. Igjen reagerer jeg på ordvalget, at benevnelsen "villkatt" benyttes når det er snakk om hjemløse katter, men jeg har nesten gitt opp å presisere distinksjonen mellom villkatt og hjemløs katt. Når det er sagt: Brunsbys utsagn baserer seg så vidt jeg kan se ikke på den plattformen som Dyrebeskyttelsen Norge har lagt til grunn for sin virksomhet, jeg viser spesielt til avsnitt 4.3 som omhandler katt. Jeg vil sitere et utdrag fra plattformen som man vel må kunne si er arbeids- og holdningsgrunnlaget for Dyrebeskyttelsen (teksten i sin helhet kan leses ved å trykke på lenkene ovenfor):
"Statlig dyretilsynsmyndighet må være ansvarlig for at effektive tiltak blir iverksatt for å forebygge og avhjelpe hjemløshet. Hjelpetiltakene må ta utgangspunkt i at dreping skal være ulovlig, mens plikten til å gi umiddelbar hjelp skal være utvetydig. Katter som er eller kan gjøres egnet for adopsjon skal formidles til ansvarlige hjem. Katter som er uegnet for adopsjon skal steriliseres, merkes og gjenutsettes under forsvarlig omsorgsprogram. Avliving godtas bare som nødløsning i helt spesielle tilfeller, etter at alle andre tiltak er forsøkt og det er klart at dyret ikke vil kunne gis en akseptabel tilværelse."
Dette er helt i tråd med Norsk Huskattforenings standpunkt. Norsk Huskattforening har gjentatte ganger skrevet om Hjelpeplikten og oppfordret folk til å overholde denne selv om enkelte dyrevernsnemnder gir kontrabeskjed, senest i medlemsbladet Huskatten 1/2005.
Brunsby hevder videre at "[d]essuten er de [kattene] ofte bærere av kattepest og kattehiv." Jeg undres på hvilket grunnlag Brunsby sier dette? Har kattene vært undersøkt av veterinær eller er "diagnosen" basert på observasjon gjort av Brunsby selv eller folk i området? Det er betenkelig at grupper som sorterer under navnet Dyrebeskyttelsen motarbeider Dyrebeskyttelsen Norges retningslinjer for håndtering av hjemløse katter, og jeg kan ikke se hvordan uforbeholden støtte til det Brunsby kaller en "opprenskningsaksjon" (jeg kan ikke hjelpe for at jeg her asossierer med fjerning av søppel i gatene) tjener arbeidet med å heve kattens verdi eller generelt gagner arbeidet for dyrs velferd.

Anita A. Pedersen
Medlem Norsk Huskattforening


25.11.2004 Katter i pine: Det bør være en selvfølge at en katt likestilles med en hund når eieren dør. Dersom en hunds eier dør, sørger Politiet for å hente ut hunden og plassere den i et hundepensjonat der den kan bli omplassert til et nytt hjem. Når det gjelder katt, varierer Politiets handlemåte. Noen sørger for å gi beskjed til Mattilsynet (der dyrevennemnda sorterer). Da blir katten avlivet fordi Mattilsynet ikke har apparat til å hjelpe praktisk. Politiet kontakter i enkelte tilfeller lokale dyrevernforeninger, som Dyrebeskyttelsens lokalforeninger. I slike tilfeller blir katten vanligvis tatt hånd om av Politiet og omplassert til nytt hjem. Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus (DOOA) har jo mange eksempler på overtakelse av katter som eier har dødd fra. Man bør be Mattilsynet sende et rundskriv til alle politidistrikter med beskjed om at katt og hund skal likestilles når eier dør.


23.11.2004 Katter i bur dumpet i sjøen: Problemet er at mishandling av dyr ikke har konsekvenser. Slike saker anmeldes og henlegges. Dermed sender myndighetene ut signal om at mishandling av dyr ikke er så farlig ettersom det jo kun dreier seg om dyr. Det må være en målsetting for dyrevenner å jobbe mot at anmeldelser av dyremishandling ikke henlegges, men straffes ettertrykkelig.


22.10.2004 Etterlyser nye hjem til herreløse katter. NHFs leders kommentar til denne saken.

16.10.2004 Ordfører vil drepe villkatter - Kommentar fra NHFs leder finner du her.

04.10.2004 Dyr som lider er et offentlig ansvar - en kommentar til denne saken i Aftenposten.

20.07.2004. Innlegg fra NHFs leder i Adresseavisen: Katter skal ikke gå i bånd.

08.07.2004. Hjemløse katter i Vestfold - en kommentar til denne artikkelen i Tønsberg Blad