Hjemløse katter – et offentlig
dyrevernproblem:
Lovstridige
avlivingsaksjoner mot katter og det offentliges mulighet og ansvar for å
forebygge hjemløshet hos dyr
NOAH – for dyrs rettigheter henvender seg med
dette til alle landets kommuner, dyrevernnemnder og distriktskontor av
Mattilsynet for å informere om regelverket som gjelder for hjemløse dyr, samt
foreslå dyrevennlige og etiske løsninger på problemet med hjemløse katter.
Uansvarlig kattehold, kombinert med mangel på
offentlig ansvar, har medført et omfattende dyrevernproblem. Mange steder søker kommunene å bøte på
problemet ved å oppfordre folk om ikke å mate de hjemløse kattene. Dette er i realiteten oppfordring til
lovbrudd, da man på denne måten undergraver hjelpeplikten som er nedfelt i
dyrevernloven ( § 6). Vanlig moral,
dyrevernloven og den europeiske kjæledyrkonvensjonen pålegger Norge en særlig
plikt til å forebygge hjemløshet hos familiedyr. Forutsetningen for å oppnå dette er et klart forbud mot å drepe
friske katter, og en like klar plikt til å hjelpe katter som rammes av
omsorgssvikt.
Forebyggelse av problemet med hjemløse katter
består i å arbeide for gode holdninger og ansvarlig dyrehold, herunder merking
og formeringskontroll. Hjelpen består i
å gripe tidlig inn overfor uansvarlige katteeiere, og ta hånd om dyr i nød. Om
en katt viser seg å ikke være omplasserbar kan den kastreres og settes ut igjen
under et enkelt omsorgsprogram. Dette
er satt i system mange steder, både i Norge og andre land. Det er gode erfaringer med denne modellen,
som ved et samarbeid mellom det offentlige, frivillige
dyrevernorganisasjoner og private er lett
gjennomførbar. En begrenset bestand av
kastrerte katter vil holde fremmede katter unna, og man unngår problemer med
luktmarkering i boligområdet.
Mye tyder på at mange kommuner mangler
kunnskaper om den delen av moderne dyrevernarbeid som gjelder hjemløse
katter. Avlivingsaksjoner er
ineffektive da de gir kortsiktig effekt, og signaleffekten av slike aksjoner er
svært negativ for dyrene og bidrar bare til å øke problemet med uansvarlig
dyrehold.
I realiteten er det sterkt begrenset adgang til
å gjennomføre kommunale avlivingsaksjoner av katter. Enhver privat avlivingsaksjon er lovstridig.
Avliving av katter – hva
sier regelverket?
Kommunestyret gis adgang
etter smittevernloven § 4-1 til å
treffe vedtak om avliving når dette er nødvendig ut fra smittevernhensyn.
Kommunelegen kan i hastesaker også treffe slike vedtak, jfr. § 4-1, 5. ledd, pkt.
2. Smittevernloven gir bare hjemmel til å treffe vedtak om fanging og avliving
av selskapsdyr ”når dette er nødvendig
for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den
blir overført”.
Det fremgår videre klart av lovens oppbygging at det stilles
krav om helt ekstraordinære tilfeller, hvor det har oppstått fare for spredning
av en eller flere konkrete sykdommer. Det at hjemløse katter generelt og
teoretisk kan være smittespredere, antas ikke å være tilstrekkelig grunnlag for
å foreta avliving. Det gis heller
ikke anledning til å avlive hjemløse katter på bakgrunn av at de anses som et
irritasjonsmoment i hverdagen. En
subjektiv oppfatning av plage er ingen legitim grunn til å avlive katter.
Dyrevernloven
Med unntak av det ovennevnte gis det kun adgang til avliving
ut fra dyrevelferdsmessige hensyn. Det vil si avliving av syke og skadete dyr
som ikke har mulighet til å bli friske, jfr. dyrevernloven § 6. Det er
imperativt, hvis avliving av hjemløse syke katter skjer, at eide og friske
katter skilles ut. Alle innfangede katter må straks undersøkes for
individmerking, slik som øretatovering, mikrochip, halsbånd el.l.
Det må foreligge rutiner for videre behandling av friske
katter som ikke er merket. Selv om det er oppfordret til at alle merker sine
katter, kan man risikere at katteeiere i området ikke har fått med seg dette
varselet. Videre kan katter vandre langt og derfor kan umerkede katter være
eide katter fra andre steder. Under en avlivingsaksjon må det garanteres
at ingen, verken friske eller eide katter, merket eller ikke, blir avlivet. Det
er per i dag ingen merkeplikt på katter i Norge. At man ber innbyggerne merke
sine katter i forbindelse med aksjonen endrer ikke dette. Avliving av friske
og/eller eide katter er skjedd flere ganger tidligere ved liknende aksjoner.
Avliving av friske og/eller eide dyr er ulovlig.
Dyrevernlovens § 1
omfatter alle slags dyr, inkl. katter, både eide og hjemløse. Overtredelse av
dyrevernloven kan straffes med bot eller fengsel, jfr. § 31.
Dyrevernloven § 6 annet ledd fastslår at avliving av dyr man
treffer på, bare kan skje når dyret er så sykt, skadet eller hjelpeløst at det
ikke kan bli bra igjen, og når avliving er nødvendig for å hindre mer lidelser
for dyret:
”Når det er klårt at dyret ikkje kan leve eller verte godt
att, kan kvar den som råkar på det, taka livet av dyret med det same, i samsvar
med reglane i § 10, såfremt det trengst for å spara det for meir liding (…)”
Avliving av hjemløse og forvillede katter er etter denne
forståelse forbudt med mindre de er så syke, skadet eller hjelpeløse at livet
ikke står til å redde.
Forskriftens § 1,
punkt 1, som omhandler bruk av skytevåpen, fastslår at ”avliving av hund og
katt kan bare foretas med skudd mot dyrets hjerne – fortrinnsvis med haglgevær,
eventuelt annet dertil egnet skytevåpen – som avfyres på en avstand tilpasset
det våpen som anvendes, og mens dyret er i ro.
Avlivingen må foretas av person som er kyndig i bruk av vedkommende
skytevåpen.”
Dette innebærer at skudd mot katt som ikke er fiksert er
lovstridig.
Straffeloven
Private personer
kan ikke avlive andres eide dyr, dette følger blant annet av strl. § 291:
”For skadeverk
straffes den som rettstridig ødelegger, skader, gjør ubrukelig eller forspiller
en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen. Straffen for skadeverk er bøter eller fengsel inntil 1 år (…)”
Katter vil etter
lovverket alltid relateres til en menneskelig eier, og er som sådan en
"gjenstand" som tilhører "en annen". Den som tar livet av
en eid katt, eller medvirker til det, kan derfor straffes for skadeverk etter
disse bestemmelsene.
Straffelovens §
407 uttaler at ”den som krenker en annens rett, ved å fange eller drepe dyr som
ikke er i noens eie, straffes med bøter.”
Dette omfatter hjemløse katter. Man har ikke lov til å krenke grunneiers
rett ved å gå inn på hans eiendom og ta katter til fange.
Avliving av friske katter vil være i strid med viltloven § 3
første ledd om fredning, og straffbart etter viltlovens § 56, jfr. § 3 annet
ledd om forbud mot å jage fredet vilt.
”Alt vilt, herunder dets egg, reir og bo er fredet med
mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov (…) Det er forbudt å
fange, jage eller skade fredet vilt (…)”
Viltloven freder som kjent alle viltlevende landpattedyr i
Norge utenom de fastsatte jakttider som er fastsatt for enkelte dyreslag. I viltloven er i tillegg viltbegrepet
utvidet til å gjelde arter som er eller var tamme, og som kan danne viltlevende
bestander i norsk fauna. Et typisk eksempel er tamrein som etter
omstendighetene blir villrein ved at de "forviller" seg i fjellet og
kommer under viltlovens domene. Et annet eksempel er den amerikansk importerte
minken som var et fremmed-element i norsk fauna, men som nå faller under
viltloven med dens fredningsbestemmelser og jakttider. På samme måte er det
ikke noe hinder for at huskatten forviller seg og blir "villkatt", og
dermed faller under viltlovens beskyttelse som fredet.
Forarbeidet til viltloven bygger på at forvillede katter omfattes av viltloven
og følgelig er fredet. I NOU 1974: 21 ble det foreslått som et unntak fra
fredningen, at grunneieren kunne skyte omstreifende katter på egen grunn. I
Ot.prop. nr. 9 for 1980-81 ble forslaget inntatt som § 52 i utkast til ny
viltlov som et unntak fra fredningsbestemmelsene. Avlivingsadgangen for
grunneieren var ny i forhold til dagjeldende lovgivning. Forslaget vakte et
ramaskrik da det ble kjent, og det ble forkastet under stortingsbehandlingen.
De begrensninger som ble satt på adgangen til å avlive katter, viser at
avliving av katter ikke kan skje uten særskilt lovhjemmel. Når forslaget ikke
ble lov, er det på det rene at det må hjemmel til for å ha rett til å avlive katter,
og at slik hjemmel ikke er fastsatt i viltloven.
Europakonvensjonen til beskyttelse av
kjæledyr
Heller ikke i Europarådets konvensjon om beskyttelse av
kjæledyr finnes det noen egen og selvstendig hjemmel for å avlive innfangede
dyr. Man må fortsatt bygge på hva som internrettslig gjelder som hjemmel for
slik avliving.
Rettspraksis
Oslo Namsrett kjennelse av 29. mai 1997 uttaler at
borettslaget:
"vil være uberettiget både til innfanging og avliving av katter - enten
det nå dreier seg om katter som noen eier (…) eller det er snakk om herreløse
katter (…)og det ikke sees å foreligge noen hjemmel for unntak som er aktuell i
det foreliggende tilfelle."
Retten er klar - avliving av eide og hjemløse katter er forbudt uten særskilt
hjemmel.
Samme kjennelse behandler spørsmålet om hjemløse eller
forvillede katter hører under viltloven. I kjennelse av den 29. mai 1997
uttaler Oslo Namsrett at:
" --- herreløse katter, som må antas omfattet av
viltlovens bestemmelser, hvoretter alle viltlevende landpattedyr i
utgangspunktet er fredet ---"
Rettens utsagn er klar tale. Hjemløse katter hører under viltloven og er
fredet.
05.10.2004 behandlet Oslo Tingrett en sak vedrørende et
antall vanskjøttede katter som ble overtatt av en ideell forening. Saken har
relevans for tilfeller der kommuner arrangerer avlivingsaksjoner av hjemløse og
forvillede katter som mates av privatpersoner, og hvor disse privatpersoner
fremstår som ”eiere” av kattene og i kraft av dette godkjenner
avlivingsaksjonene. Kjennelsen fra Oslo Tingrett trekker i tvil
”eierrettighetene” i slike saker, da det i følge retten bør kunne forlanges mer
enn at man setter ut mat til katter, for at eiendomsretten skal erverves.
Tingretten sier:
” Etter tingrettens mening er det (...) mye som taler for at
omstreifende/forvillede katter må anses å være beskyttet av viltloven, i den
forstand at det ikke er adgang til fangst og jakt i den hensikt å avlive eller
skade dyrene (...) Hva angår spørsmålet om det er adgang til å fange
omstreifende/forvillede katter i den hensikt å ta disse til seg som huskatter,
kan tingretten imidlertid ikke se at viltlovens bestemmelser om fredning vil
være til noen hindring. For å oppnå de rettigheter som tilkommer en eier, bør
kattefangeren etter tingrettens syn ha vist at han/hun er i stand til å
oppfylle de plikter som følger med dyrehold (...) sosialisert (...) forsvarlig
tilsyn og stell, (...) adekvat behandling (...) Da (...) ikke synes å ha
oppfylt sine plikter som katteeier, jf overfor, er tingretten kommet til at han
ikke kan sies å ha ervervet eiendomsretten til kattene.”
Retten gir således hjemløse katter beskyttelse fra å bli
ansett som ”eiendom” og kunne avlives av privatpersoner som ikke tar det fulle
eieransvar for dem, men eksempelvis kun setter ut mat.
Avlivingsaksjoner – flere
ulemper
Som det fremgår har hjemløse katter et rettsvern forankret i
flere lover. Avlivingsaksjoner er derfor ofte ikke i tråd med gjeldende
regelverk. I tillegg virker avlivingsaksjonene mot godt dyrevern og effektiv
drektighetskontroll på en rekke måter:
• Når kattepopulasjoner som er etablert i et område tas
livet av, vil området stå åpent for ny etablering av ukastrerte katter.
Avliving er således et kortsiktig tiltak, som direkte bidrar til økt formering
da revirer åpnes for nye ukastrerte katter.
• Skyting eller innfanging med avliving til følge skaper
frykt hos dyrene. Det vil i slike aksjoner alltid være noen vaktsomme individer
igjen, som under slike forhold ikke opparbeider noen tillit til mennesker og
blir stadig vanskeligere å fange inn.
De er imidlertid fortsatt ukastrerte, og bidrar til at nye hjemløse dyr
fødes.
• Avlivingsaksjoner favoriserer ”forvillet” adferd: Når
jakt/skyting o.l. igangsettes i et område risikerer man at katter som nettopp
er blitt hjemløse eller som er savnet av sine eiere, mister tilliten til
mennesker og utvikler sky adferd – således skremmes de kanskje fra å søke seg
til mennesker og risikoen for at de ikke finnes igjen av opprinnelig eier eller
kan få et nytt hjem, øker. Av samme grunn kan katter som verken er hjemløse
eller mistet i utgangspunktet, bli skremt bort fra sitt område av aksjonene –
og bli mistet og i verste fall
hjemløse.
• Avliving av katter i stabile kattegrupper av hjemløse dyr,
bidrar til sosial uro, rømming/vandring til andre områder og økt sosial uro i
gruppen eller andre grupper av katter i nærheten – inkludert katter som har
hjem. Sosial uro betyr flere skader, stress og dårligere immunforsvar blant
dyrene – kort sagt dårligere dyrevern.
• Avlivingsaksjoner signaliserer til samfunnet at hjemløse dyrs
liv ikke har verdi. Dette er sterkt negativt holdningsskapende. Kommuner som
driver avlivingsaksjoner forteller i realiteten publikum at det ansvarsløse
dyreholdet som er utgangspunkt for hjemløsheten, er ”greit”: Dersom det
offentlige behandler dyrene som lavstatus-dyr som bare kan skytes med jevne
mellomrom, er det ikke overraskende at folk flest holder ved like sitt syn på
katter som ”bruk-og kast-dyr”.
• Avlivingsaksjoner skaper et negativt forhold mellom
innbyggere med dyrevernengasjement og det offentlige dyrevernet. Istedenfor å
kunne samarbeide om positive løsninger, skaper avlivingsaksjonene grobunn for
en unødvendig konflikt mellom idealister og det offentlige.
Praktiske løsninger som
ivaretar dyrevernet
For å sikre at dyrevernloven ivaretas i forhold til hjemløse
dyr i kommunene, kan det offentlige samarbeide med idealistiske foreninger om
en – i andre europeiske land - velkjent modell: kastrasjons-programmer.
Programmet går i korte trekk ut på at hjemløse dyr fanges inn, steriliseres/kastreres/merkes
og enten omplasseres eller slippes ut igjen. De katter som slippes ut igjen
inngår så i et matingsprogram. Denne modellen involverer samarbeid med
organisasjoner, frivillige og veterinærer og har en rekke positive effekter. På
sikt vil en slik tilnærming varig og stabilt redusere antallet hjemløse katter
mot det ideelle nivå hvor ingen dyr er uten personer som tar ansvar for dem.
• Kastrering/utsetting/mating stabiliserer kattebestandene:
De kastrerte kattene holder fortsatt sitt revir mot andre ukastrerte katter,
men på en, for menneskene, mindre merkbar måte – og bestanden øker ikke ved
formering. Det skapes ikke ”rom” for nye usteriliserte katter som vandrer inn i
området.
• Kastrerte katter som inngår i matingsprogram får større
tillit til mennesker og blir mindre sky. Dermed øker sjansen for at individer
fra bestanden gradvis kan opptas for omplassering. Hvis andre enkeltkatter
skulle bli del av en slik gruppe, vil de også lettere få tillit til mennesker
og vil lettere kunne la seg innfange for sterilisering.
• En stabil gruppe av kastrerte katter som får mat sikrer
godt dyrevern også for hjemløse dyr. Det blir mindre sårskader, overføring av
vanlige sykdommer og færre stressituasjoner i en slik gruppe.
• Kastreringsprogrammer har en utdannende effekt for
publikum, oppmuntrer til engasjement for dyr, og signaliserer at dyr har
egenverdi. Dermed forebygger man på lang sikt den bruk- og kast-holdning som
råder overfor katter. En slik holdningsbyggende virksomhet tar selve årsaken
til hjemløshetsproblematikken ved roten.
Sammendrag
Det er fastslått at det trengs positiv lovhjemmel for å avlive katter. Slik
hjemmel for avliving av katt finnes bare i dyrevernloven § 6 annet ledd, og
gjelder syke, skadete eller hjelpeløse katter som er i en slik tilstand at
helbredelse ikke er påregnelig, og i Smittevernloven § 4-1, for å forebygge en
allmennfarlig smittsom sykdom eller forhindre at den blir overført. Foreligger
ikke betingelsene etter disse bestemmelsene, er avliving forbudt og kan ikke
skje. Friske katter kan fremmede ikke
avlive på egen eller andres grunn enten det dreier seg om eide, hjemløse eller
forvillede katter.
Konklusjonen er kort fortalt at det er forbudt å avlive
- katter som er i noens eie (strl.§ 291)
- friske katter (dyrevernloven § 6)
- hjemløse katter på egen eller andres grunn (strl.§ 407,
viltloven § 3)
Avliving av hjemløse katter er en uetisk og kortsiktig løsning på et stort
dyrevelferdsproblem. Hjemløse dyr er et menneskeskapt problem, og slike problem
må gripes ved rota. Ved hjelp av
holdningskampanjer i kombinasjon med en internasjonalt anerkjent kastrerings-
og omplasseringsmodell, stabiliseres kattebestanden samtidig som det skapes en
positiv og langsiktig holdningsendring overfor katt. Enkelte stater har innsett at dette er den eneste måten å få bukt
med hjemløshet hos katter, og har innført pålagt kastrering av katter.
NOAH håper at Norge vil
følge etter, og at det offentlige vil gå foran med et godt eksempel og vise
vilje til å løse problem med hjemløse dyr med etiske og langsiktige metoder.
Vennlig
hilsen
NOAH – for dyrs
rettigheter
Siri Martinsen Jenny
Berg-Rolness
Leder og veterinær
Saksbehandler
Tlf. 95944499 Tlf. 57740603