Hjemløse katter

Du kan hjelpe hjemløse katter
Hjemløshet hos kjæledyr
Hjelp til de hjemløse
Når pus blir borte
Kastrering av katt- en investering mot hjemløshet
Omsorgsmodellen - en effektiv og etisk forsvarlig bekjempelse av hjemløshet
Torre Argentina, Roma
Masseinnfanginger og avlivninger
De hjemløse kattene Petrus og Gullpus
Utrettelig innsats for hjemløse katter/dyr
Litt om såkalte "villkatter" og bruken av begreper
Hjelpeplikten og hjemløse katter (dyr) i den nye dyrevernloven
Brev og utredninger
Nyttige lenker
Dyrebeskyttelsen Norges plattform om katt
Hjemløse katter - rapport fra MT Hallingdal og miljøretta helsevern Hallingdal okt 2010

Du kan hjelpe hjemløse katter

Hvis du kommer over en katt som du frykter kan være hjemløs, bør du først finne ut hvilken av de to hovedkategoriene katten tilhører: Egnet for adopsjon eller ikke egnet for adopsjon. Dette avgjør de videre planer for hvordan du kan hjelpe. Les mer.

Hjemløshet hos kjæledyr

utløses av en kombinasjon av uansvarlige eiere, uhell og mangel på hjelp til de som rammes. Ofte er hjemløsheten en følge av vanstell, fraflytting eller direkte mishandling fra eierens side. Viljen til å hjelpe hund og fugl ser ut til å være større enn for katt, selv om verken lov eller moral skulle tilsi noen forskjell. Det finnes ingen statistikk over hvor mange katter som finnes i Norge, og heller ingen som kan fortelle hvor mange som rammes av de ulike typer tragedier.

Alle som har den minste interesse for dyrenes situasjon i Norge vet at tusener av katter er rammet av hjemløshetens tragedie. Likevel kunne øverste ansvarlige for dyrevern i vår nasjonalforsamling sommeren 2001, næringskomiteens leder Morten Lund (Sp), uttale at han er fullstendig ukjent med at dette skulle være noe problem. Aftenposten viste samme kunnskapsmangel og hjerteløshet da de skrev at forslaget om å bruke 10 millioner årlig for å bøte på den urett som rammer så mange av våre kjæledyr bare er egnet til å stimulere lattermusklene. Bedre står det ikke til med norsk anstendighet og ansvarlighet.

Man kan spørre seg hvordan det kan være mulig at Landbruksdepartementets riksdekkende dyrevernapparat ikke har klart å formidle til politikerne verken at problemet eksisterer eller nødvendigheten av å gjøre noe med det. Heller ikke de høylydte ropene fra dyrevernorganisasjonene har klart å vekke de ansvarlige. De fleste dyrevernorganisasjoner som bedriver nødhjelp kjenner seg tvunget til å bruke størsteparten av sine ressurser til å hjelpe kriserammede katter. Likevel kan de aldri makte å hjelpe alle som trenger det. For hjelperne er det frustrerende å vite at den eneste løsningen består i å forhindre at stadig nye katter blir hjemløse, og at bare de myndigheter som underkjenner problemet kan gjøre dette. Vi står overfor et samfunnsproblem, som samfunnet nekter å gjøre noe med.

Hjemløshet hos kjæledyr utløses av en kombinasjon av uansvarlige eiere, uhell og mangel på hjelp til de som rammes. Ofte er hjemløsheten en følge av vanstell, fraflytting eller direkte mishandling fra eierens side. Viljen til å hjelpe hund og fugl ser ut til å være større enn for katt, selv om verken lov eller moral skulle tilsi noen forskjell. Det finnes ingen statistikk over hvor mange katter som finnes i Norge, og heller ingen som kan fortelle hvor mange som rammes av de ulike typer tragedier. Vanstell kan være alt fra å nekte sitt kjæledyr grunnleggende behov som mat, vann og ly - til å ignorere skader, sykdom og mistrivsel. Herfra går en glidende overgang til direkte mishandling og dreping. Verken dyreeier eller andre overgripere løper særlig risiko for reaksjoner. Myndighetene bedriver ingen reell kontroll, og gir heller ingen hjelp. Siden det ikke er registreringsplikt for kjæledyr, har myndighetene heller ingen mulighet for å drive systematisk kontrollvirksomhet. Selv om de skulle vært motivert for dette. Politi og rettsvesen prioriterer sjelden denne slags saker. Loven og dommernes bruk av den sørger for lave straffer, selv for de mest groteske overgrep. Alt dette illustrerer kattens lave status blant kjæledyrene. Samfunnet sender ut utallige signaler som bekrefter og styrker denne holdningen.

De sterkeste signaler om kattens verdiløshet er det totale fravær av hjelpeordninger for de som rammes av hjemløshet. Siden katten er en innført dyreart, uten mulighet til klare seg alene i nordisk fauna og klima, medfører hjemløshet en umiddelbar nødsituasjon. Likevel trer altså ingen hjelpeording i kraft, slik man skulle tro utfra hjelpeplikten i dyrevernlovens §6. Her heter det at den som kommer over et dyr i nød skal hjelpe så langt råd er. Men alle innser det urealistiske i at enhver tilfeldig finner skal kunne ordne opp selv. Mange oppfatter ikke engang at dyret er i en nødsituasjon. Og Statens Dyrehelsetilsyn hevder at ansvaret hos dyrevernnemndene, som på samfunnets vegne skal beskytte alle eide dyr i Norge, opphører i det øyeblikk dyrets eier ikke lenger lar seg identifisere. Altså akkurat i det øyeblikk dyret får størst behov for hjelp. Distriktsveterinæren, som ifølge veterinærloven skal fremme dyrevernsaken i sitt distrikt, gjør på sin side lite eller ingenting verken for å forebygge eller hjelp.

Selv om det skulle finnes unntak fra denne hovedregel, er det først og fremst fra enkeltpersoner og dyrevernforeninger at en og annen uheldig katt får hjelp. De aller fleste kommuner og borettslag velger enten å se en annen vei eller å drepe dyrene. Særlig har borettslagene en tendens til å ville løse sitt problem uten tanke for dyrets beste. Selv om det ofte er deres egen beboer som har ført til at en katt er kommet i nød. I stedet for å utpeke en kjæledyransvarlig som kan følge opp dyreholdet og gripe inn i tide, sitter styret gjerne med hendene i fanget helt til noen blir irriterte og klager. Så roper man på dreping. På denne måten styrker de den samme holdning av respektløshet, ansvarsfraskrivelse og mangel på medfølelse som i utgangspunktet har forårsaket hjemløsheten. Dreping bidrar til å produsere enda mer av det som alle parter ønsker å unngå.

Nylig utkom rapporten fra en arbeidsgruppe nedsatt av Statens Dyrehelsetilsyn for å belyse saken og foreslå løsninger. Blant rapportens uklarheter leter man forgjeves etter den enkle oppskrift som virkelig ville gitt effektiv forebyggelse og hjelp. Ikke engang et så billig virkemiddel som språket har man vært villig til å bruke til dyrenes fordel. Begrepet "hjemløs" nekter man å bruke, enda det er presist samtidig som det appellerer til å hjelpe. Det lengste man strekker seg er å unngå ordet ”villkatt”, som for mange leder tankene hen til et smittefarlig og hardført skadedyr. Dette uvitenskapelige begrep har da også nylig kommet seg inn i kommentarene til skadedyrforskriften. Dyrehelsetilsynets språkvalg og vinklinger leder ikke til de holdninger som kreves. Det synes som om Staten ikke ønsker en løsning som innebærer en klar erkjennelse av kattens rett til hjelp, eller som medfører mer arbeid for det offentlige. Noe positivt kom forhåpentlig likevel ut av gruppens arbeid. Media har hengt seg opp i det kuriøse i at noen på alvor kan foreslå å bruke 10 millioner årlig til "villkatter". Det kan kanskje få øynene opp hos mange for at dette er et reelt og seriøst problem av stort omfang.

Ingen katt i Norge trenger å bli permanent hjemløs. Det eneste som kreves er at samfunnet har vilje til å forhindre det, og at alle tiltak baseres på et klart verdisett bestående av respekt, medfølelse og toleranse. Resten faller da på plass av seg selv. All dreping av friske katter blir forbudt, hjelpeplikten blir krystallklar og det blir en selvfølge å peke ut hvilken handlekraftig instans som skal utøve den. Retten til hjelp vil gjelde alle, enten en katt er egnet for adopsjon eller ikke. For de som utfra sin erfaring har fått lav tillit til mennesker iverksettes et enkelt omsorgsprogram, som gjør at de kan leve et akseptabelt liv der de befinner seg. I mange nærmiljøer finnes folk som ville finne det meningsfullt å bidra til dette, dersom Statens dyrevernapparat viste vei med de rette holdninger. Det kan se ut til at en radikal omlegging av dette apparatet må til for å få til en tenkning som virkelig ivaretar dyrenes beste.

Obligatorisk registrering og identitetsmerking er også nødvendige forebyggende tiltak. Foruten den praktiske verdien av å kunne finne eieren, vil dette understreke alvoret ved å holde katt, heve dens status og gjøre reell kontroll fra myndighetenes side mulig. Enkelte har vanskeligere for å innse at formeringskontroll også er helt avgjørende. Uten å stanse kattens naturlige overproduksjon vil målet om fravær av hjemløshet være uoppnåelig. Kanskje må antallet katter i Norge nedover mot det halve, før det blir balanse mellom kattebefolkningen og antall egnede disponible hjem. Sterilisering og kastrering er en pris katten må betale for sitt unaturlige liv som kjæledyr. P-piller er altfor upålitelig og innebærer en uakseptabelt høy kreftrisiko. Noe alternativ til kirurgisk inngrep finnes foreløpig ikke, men kanskje kan man i fremtiden finne bedre metoder.

Til tross for alle triste skjebner er katten likevel det kjæledyr som kan leve mest i tråd med sin natur. Den kan være fri fra bånd, bur og underdanig dressur. For å sikre sin rett til nødhjelp og et anstendig liv, trenger katten i likhet med alle andre arter mennesket har påtatt seg ansvaret for - en lovhjemlet forskrift. Denne må ta utgangspunkt i de to grunnstenene totalforbud mot dreping og plikt til å hjelpe, og må stille konkrete minstekrav for godt kattehold. Sistnevnte er, sammen med et register, nødvendig for kontrollinstansens arbeid. Å vedta disse tiltakene er et etisk og politisk spørmål. Alle kan bidra ved stadig å minne politikere og byråkrater om at dette er folkets vilje. På denne måten har verden gått forover på så mange andre områder. I mellomtiden er det viktig at flest mulig tar et personlig ansvar for å gi hjelp i praksis. Dyrevernorganisasjonene kan gi råd om hvordan.

Dyrene har betalt en høy pris for vår velstandsøkning, men vi må opprettholde troen på - og arbeidet for - at det gode likevel vil seire. Hvis vi ikke klarer å få til en anstendig holdning overfor de dyr som befinner seg inne i våre egne hjem, er mulighetene enda mindre for å kunne hjelpe de tusener som er langt mer plaget i sine bur og båser – skjult bak bøndenes, slakternes og forskernes vegger.

Hjelp til de hjemløse

Agderposten har i det siste fokusert på at løskatter er blitt et problem i Arendal, og på lederplass tar Agderposten 12.08.08 til orde for avliving i stedet for kattehjem, og oppfordrer Mattilsynet om å engasjere seg med effektive tiltak.

Vi vil gjerne minne om at avliving av hjemløse katter har vist seg å være både ineffektivt og inhumant, i tillegg til at det ofte er lovstridig. Selv om avliving har vært omtrent det eneste virkemiddel myndighetene så langt har benyttet, har det ikke ført til færre hjemløse katter, snarere tvert imot.

Avliving er ineffektivt fordi årsaken til problemet med hjemløse katter er uansvarlige katteeiere. Ved å avlive kattene tar man ikke problemet ved rota, men straffer på en måte ofrene mens de skyldige går fri og kan fortsette å ”produsere” hjemløse katter. Det har vist seg at få år etter en avlivingsaksjon er antall katter som regel oppe i det samme igjen, fordi virkemidler som kastrering og tiltak overfor uansvarlige katteeiere uteblir.

Avliving er inhumant fordi drap er et stort og unødvendig overgrep, og fordi dreping virker sterkt negativt holdningsskapende og kan ramme dyr generelt, ved at terskelen for toleranse og medfølelse med dyr senkes.

Avliving er ofte lovstridig fordi det trengs positiv lovhjemmel for å avlive friske katter, og det finnes ingen hjemmel i norsk lov for å avlive friske katter som man ikke selv eier. Det er heller ikke tilstrekkelig for avliving av katter at de står i fare for å lide i utrengsmål, slik Dyrevernlovens § 2 ofte feiltolkes. Avliving av fremmede katter kan bare skje etter Dyrevernlovens § 6, når katten er så syk, skadet eller hjelpeløs at den ikke kan bli bra igjen. Heller ikke Kommunehelsetjenesteloven, Smittevernloven eller Husdyrloven hjemler adgang til å avlive friske katter. Det er kun ved en smittsom epidemi som kan overføres til mennesker at disse lover kan benyttes. En slik epidemi har aldri funnet sted i Norge.

I stedet for avliving bør kommunen og Mattilsynet samarbeide med interesseorganisasjoner om den internasjonalt anerkjente omsorgsmodellen, hvor kattene fanges inn, kastreres/merkes og enten omplasseres eller settes ut igjen til et matingsprogram med ly. Samtidig må det offentlige gripe tidlig inn overfor uansvarlig kattehold og kreve kastrering der det er nødvendig. På sikt vil dette, i motsetning til avlivingsaksjoner, varig og stabilt redusere antallet hjemløse katter

Oppfordringer om å slutte å mate hjemløse katter må på det sterkeste frarådes! Dette er i realiteten oppfordring til lovbrudd, da det ikke er tillatt å sulte i hjel uønska dyr, og da man på denne måten undergraver hjelpeplikten som er nedfelt i Dyrevernloven. En katt som er kommet bort fra eier eller er dumpet, går fra hus til hus for å få mat og vann. Dersom katten avvises, ender den opp med å dø en langsom og pinefull død av sult, kulde og sykdommer.

Vanlig moral og Dyrevernloven pålegger hver av oss en særlig plikt til å hjelpe dyr som rammes av omsorgssvikt. Ved å hjelpe hjemløse dyr i stedet for å drepe dem eller avvise dem, oppmuntrer man til engasjement for dyr og signaliserer at dyr har egenverdi. Dermed forebygges på sikt den bruk- og kastmentalitet som råder overfor katter, og kattens egenverdi, status og rettsvern løftes frem.

Omsorgsmodellen for hjemløse katter er satt ut i praksis i flere norske byer, og vi oppfordrer nå Arendal om å bli den neste!

Bodil Eikeset, Norsk Huskattforening
Jenny Rolness, NOAH – for dyrs rettigheter

Når pus blir borte

En katt som forsvinner på et nytt og fremmed sted, vil alltid holde seg på dette stedet i minst 2 døgn før den legger ut på vandring. Dersom man da setter ut mat og vann godt gjemt inne i noe slik at ikke skjæra spiser maten, vil katten straks finne maten/vannet og holde seg der hele tiden uten å legge ut på vandring.

Det er mange årsaker til at din katt kan bli borte. Her er noen gode råd for å hindre at dette skjer:

1) Når du flytter til et nytt sted der din katt skal være både ute- og innekatt, skal du holde din katt inne i minst 3 uker før du gradvis slipper den ut under oppsyn de første dagene.

2) Dersom du skal reise bort, er det best at katten din får bli hjemme ved at noen ser til den hver dag eller minst annen hver dag med mat, vann og toalett. Å sette bort katten til kjente, er risikabelt da katten ved enhver anledning vil prøve å komme ut for å finne veien tilbake til sitt hjem. Dersom du likevel velger å sette katten din bort, så husk at en katt lett kan komme gjennom den minste sprekk i et vindu som åpnes. Og en katt kan lett smette ut gjennom en dør som åpnes. Å sette katten bort på et pensjonat, er vanligvis trygt. Men det beste og tryggeste stedet er hjemme !

3) Innekatterer oftest sjanseløse når de kommer ut enten ved å falle ned fra en veranda eller ved å komme seg ut gjennom et vindu. En innekatt er ikke vandt til alle de lukter, lyder og forhold som møter den ute. Den gjemmer seg og søker ikke til folk, heller ikke til sin eier om denne er ute og leter og roper etter katten.

4) Når en katt blir borte, skal du med en gang sette ut vann og mat på det stedet katten forsvant. En katt som forsvinner på et nytt og fremmed sted, vil alltid holde seg på dette stedet i minst 2 døgn før den legger ut på vandring. Dersom man da setter ut mat og vann godt gjemt inne i noe slik at ikke skjæra spiser maten, vil katten straks finne maten/vannet og holde seg der hele tiden uten å legge ut på vandring. Siden en katt, både innekatt og utekatt, er redd på nye steder, kan man sette ut en kattefelle om kvelden/natten med god mat inne i fella som kokt seifilet eller kylling. Noen må passe på fellen på avstand uten å la seg merke for mye og legge et pledd/laken over fellen når katten går inn i den. Pleddet/lakenet gjør at katten føler seg trygg inne i fellen. Ikke forlat fellen. En katt som blir fanget i en kattefelle kan begynne å bite i nettingen og skade seg dersom ikke pleddet/lakenet blir lagt over fellen straks.

Etterlys katten i aviser og ved oppslag og på nettet nettkatten.no

Husk at det viktigste du gjør for at din katt ikke skal bli borte, er å kastrere og ID-merke katten ! Kastrering hindrer løpetid som ofte forårsaker at katter løper bort og ID-merking gjør at din katt finner sin eier !

Kastrering av katt- en investering mot hjemløshet

Det finnes alt for mange hjemløse katter i Norge. Hjemløse katter sliter vondt, spesielt på vinterstid. Menneskeskapte årsaker gjør at de lider en langsom og pinefull død av sult, kulde og sykdommer. Det finnes ikke villkatter i Norge, bare hjemløse katter som en gang var noens kjæledyr og deres avkom. Som ansvarsfull katteeier kan du være med på å senke antallet hjemløse katter med å kastrere katten din. Både hunn- og hannkatten din bør kastreres.

En kjønnsmoden ukastrert hunnkatt og en ukastrert hannkatt vil, hvis de får gå fritt ute, produsere gjennomsnittlig 12 unger i løpet av et år. Året etter vil disse 14 kattene kunne produsere 84 kattunger. Innen 10 år ville man kunne ende opp med over 89 millioner katter. Dette skjer ikke i virkeligheten, men det illustrerer i alle fall hvilken enorm formeringsevne katter har.

I tillegg til å redusere katters hjemløshet er det mange flere fordeler med å kastrere katten sin. Ukastrerte katter er ofte stressede med en konstant jakt etter det motsatte kjønn og de kan ofte vise uønsket atferd. De urin- markerer territoriet sitt og rømmer gjerne i jakten etter partnere. De fleste katter som har løpetid skriker også høyt og ustanselig, noe som for eksempel kan være irriterende for naboer.

Kastrerte katter derimot er mindre i kontakt med andre katter og dermed mindre utsatt for smittsomme sykdommer. Katten blir dessuten roligere, den slåss mindre og holder seg mye mer hjemme enn de ukastrerte. En kastrert katt er en fornøyd katt. Kastrering av hunnkatter reduserer dessuten risikoen for jursvulster, samt at faren for livmorbetennelse elimineres.

Kastrerte dyr behøver heller ikke legge på seg, men de trenger færre kalorier enn ikke-kastrerte dyr. Derfor finnes det fortyper på markedet som er spesielt utviklet for kastrerte katter. Hør med din veterinær eller dyrebutikken hvilket for de anbefaler for din kastrerte katt. Ett godt for kombinert med en dose mosjon vil holde kattens idealvekt på plass.

Noen synes det er dyrt med kastrering, men dette er noe må man ta i betraktning FØR man påtar seg ansvaret med å være dyreeier. Har man ikke råd til en kastrering bør man heller vente til man vet at man har råd til det slik at man kan gi katten det livet de faktisk fortjener.

Med å kastrere katten din er du i tillegg med på å øke kattens status; det blir mindre katter i Norge og dermed vanskeligere å få tak i en katt- dette vil igjen gjøre katter mer eksklusive.

Vær en ansvarsfull katteeier du også - Kastrer katten din.

Janne Helen Lorentzsen
Medlem i Norsk Huskattforening

Omsorgsmodellen - effektiv og etisk forsvarlig bekjempelse av hjemløshet

En god løsning for hjemløse katter som har liten tillit overfor mennesker og derfor kan være vanskelige å omplassere til nye hjem, er at disse fanges inn og kastreres, for så å settes ut igjen på samme sted som de ble innfanget, forutsatt at dette er et rimelig trygt sted for dem å oppholde seg. Stadig flere kommuner, enkeltpersoner og foreninger både i Norden og i resten av Europa bidrar til å muliggjøre slike omsorgsprogram. Omsorgsprogrammet kan iverksettes av en enkeltperson eller i samarbeid mellom flere, avhenging av hvor mange katter det dreier seg om og hvilke ressurser man har til rådighet. Det anbefales at de som skal fange inn katter og iverksette omsorgsmodell gjør dette i samråd med en dyrevernoganisasjon som kjenner lover og regler på området og som har praksis og kunnskap om omsorgsmodellen. Dreier deg seg om flere katter bør bestanden kartlegges og man må få avklart hvilke av kattene som virkelig er hjemløse. Selv om katten ikke er id-merket, er den ikke nødvendigvis hjemløs, ettersom det ikke er merkeplikt på katter i Norge. Man bør forhøre seg i nabolaget og sette opp plakater for å få informasjon og for å få med flere som kan hjelpe til. Før innfangingen starter er det viktig at det finnes en plan for hvem som skal drive omsorgsprogrammet i ettertid. Drift av et omsorgsprogram innebærer daglig tilsyn med kattene, som skal ha sunn mat, friskt vann og ly mot regn og kulde. Forsvarlig avliving av hjemløse katter hos veterinær koster så å si det samme som kastrering. Det er heller ikke hjemmel i norsk lov for å avlive friske katter. NHF mener derfor at friske, hjemløse katter bør kastreres og slippes ut igjen i områder der det er utplassert matstasjoner med sovehus. Utgiftene til kastrering bør dekkes av det offentlige, som per i dag kun dekker utgifter for avliving.

Mer om omsorgsmodellen finner du på NHFs nettside, se avsnittet "Katt som ikke er egnet for adopsjon": Her. Utredning fra en tverrfaglig arbeidsgruppe oppnevnt 6. august 1998 av Statens dyrehelsetilsyn (nå Mattilsynet) etter anmodning fra Landbruksdepartementet. Avgitt 8. februar 2001: Rapport eierløse og forvillede katter - problembeskrivelse og forslag til løsninger (pdf-fil)
Et katteutvalg bestående av Dyrebeskyttelsen og dyrevennemnda i Oslo kommune oversendte følgende forskrift til Landbruksdepartementet 01.09.95: Forskrifter for håndtering av eierløse katter. Les også brevet til departementet.

Arbeidsform:
1) En mer eller mindre fast aksjonsgruppe dannes av frivillige som ønsker å bidra. Gruppens deltakere gir hverandre melding om nye saker. Kanskje bør hver sak ha en hovedansvarlig i gruppen. Det er ofte ikke ønskelig at arbeidet fremstår som regissert.
2) Lokal koordinator utnevnes og orienteres om gruppens mål og arbeidsform. Koordinator forsyner gruppen kontinuerlig med informasjon om sakens status, lokale forhold, adresser og muligheter. Spesifiserer hva slags bistand som ønskes, og gir eventuelle råd om fremgangsmåte. Har kontakt med de lokale myndigheter og andre lokale aktører, og forsøker å rekruttere lokale allierte til støtte- og omsorgsgrupper som bl.a. kan delta i etablering og drift av omsorgsmodellen. Rollen kan om nødvendig deles på flere personer.
3) Aksjonsgruppens medlemmer bidrar på eget initiativ og etter oppfording med henvendelser, leserinnlegg o.a. etter evner og krefter.
4) Dyrevernorganisasjonene orienteres og involveres etter behov. Kan bidra med påvirkning, økonomi og spredning av informasjon via sine nettsider etc.. Varig drift av omsorgsprogrammer bør helst være deres ansvar.
5) Personer med særlig påvirkningskraft (kjendiser, representant for det offentlige, fagperson el.a.) forsøkes benyttet etter mulighet og behov.
Digital organisering:
Nettsted med tilgang for aksjonsgruppen og eventuelle andre roller kan være en ide. I såfall trengs også en nettansvarlig. Nettstedet kan inneholde f.eks.
A) Innføring i gruppens formål og arbeidsform.
B) Ajourført sammendrag av sakens bakgrunn, utvikling og status - særlig nyttig for nye potensielle bidragsytere.
C) Aktuelle adresser (mail, tlf, brevadresse, nettsteder).
D) Anmodninger om bidrag.
E) Råd om hvordan bidragsyterne kan hjelpe til.
F) Diverse nyttig informasjon, for eksempel om erfaringer fra inn- og utland, organisasjoner og personer som kan tenkes å ha noe å bidra med, lover og regler etc. Kort sagt sørge for at de som vil hjelpe til slipper å lete opp viktig kunnskap selv.

Mailliste med medlemskap for aktuelle aktører. I hovedsak til meningsutveksling, hastemeldinger og info om nye innslag på nettstedet.

På nettsiden til organisasjonen SNIP international finnes det omfattende informasjon om Omsorgmodellen og de erfaringer som er gjort i England og Wales. Se SNIP international.

Dyrebeskyttelsen Norges plattform om katt: Her.

Brev til Mattilsynet fra NOAH: Hjemløse katter og kastrering som forvaltningsvedtak for å forebygge dyrelidelser.

Mange av oss har praktisk erfaring med omsorgsmodellen. Vi vet at den kan være vanskelig, men også at de store vanskelighetene ikke gjelder behandlingen av dyra - eller de enkle tiltak som skal til for å gjøre deres liv bedre. Den store vanskeligheten er folks motvilje. Både hos folk i dyrevernmiljøet, fra myndigheter og fra folk i nærmiljøet. Hovedproblemet er at omsorgsmodellen ikke er anerkjent av myndighetene, og at samfunnet ikke støtter opp om de holdninger til dyr som ville gjøre det enkelt å få til et vellykket program. Det er ikke mye som skulle til. Hvis folk bare aksepterte at dyrene finnes i nabolaget, og at forholdene blir lagt til rette for dem der, ville resten vært enkelt. Om et program blir vellykket eller ikke, beror bare på denne aksept og de tiltak som kan settes i verk.

Når mange hevder at omsorgsmodellen er umulig, er det oftest av mangel på egen erfaring. Eller fordi de har en holdning til dyr som innebærer at dreping er etisk uproblematisk. De erkjenner da heller ikke at dreping aldri kan løse problemet, men tvert imot bare opprettholder det. Dette fordi dreping er et signal om at disse dyrene ikke er verd å hjelpe. Det er nettopp et slikt lavt verdisyn som preger en dårlig dyreeier, og som gjør at dennes dyrehold kommer ut av kontroll og dyr ender opp som hjemløs. Når samme likegyldighet også finnes hos de som finner dyret som allerede er sviktet av sin eier, vil dyret ikke får hjelp i tide. Dermed har vi fått et nytt varig hjemløst dyr. Det er denne logiske årsaksrekke mellom holdninger og handlinger vi må forsøke å vinne forståelse for. Lavt verdisyn, respektløshet og likegyldighet rammer for øvrig ikke bare denne gruppen av dyr, men er også et sterkt signal om dyrs verdi generelt. Det er med på å forme vårt syn på både kjæledyr, produksjonsdyr og ville dyr. Dyrevernsaken har mye å tape på at vi gir opp kampen for omsorgsmodellen.

En suksesshistorie om omsorgsmodellen er å lese i Noahs ark nr. 3/2007. NHF har fått tillatelse til å legge ut hele artikkelen: Omsorg i praksis.


Torre Argentina, Roma

Bildet viser NHFs leder i Torre Argentina, oktober 2005. Her kan du lese Bodil Eikesets artikkel om kattene i Torre Argentina. Artikkelen sto på trykk i Dyrenes Forsvarer nr 2/2006. Les om Torre Argentina, et hjelpesenter for hjemløse katter i Roma. Italia har lovforbud mot avliving av friske katter.

Her kan du lese om hjemløse katter i Roma.

På ferie i Puerto Rico i Spania forbarmet de seg over noen katter som hadde det vondt. Det spesielle er at de tok dem med seg tilbake til Norge, til tross for store karanteneutgifter! De opplevde at de ikke "kunne gjøre noe annet". Nå er det i gang en kronerulling blant kattevenner for å dele på belastningen. Les alt om «prosjektet» deres her: Tojotanga Cat Rescue

Masseinnfanginger og avlivninger

Hjemløse katter blir utsatt for masseinnfanginger og avlivninger iverksatt av både private og offentlige instanser.
Det er forbudt å avlive katter som er i noens eie, hjemløse katter på annen manns grunn (straffelovens par. 407) samt hjemløse katter på egen grunn. Det trengs positiv lovhjemmel for å avlive katter. Det finnes ingen hjemmel i norsk lov for avliving av friske katter som man selv ikke eier. Det er heller ikke tilstrekkelig for avliving av katter at de står i fare for å lide i utrengsmål slik som Dyrevernlovens par. 2 ofte feiltolkes. Avliving av fremmede katter kan bare skje etter Dyrevernlovens par. 6 annet ledd når katten er så syk, skadet eller hjelpesløs at den ikke kan bli bra igjen, og når avliving er nødvendig for å hindre mer lidelse for dyret. Heller ikke Kommunehelsetjenesteloven, Smittevernloven eller Husdyrloven hjemler adgang til å avlive friske katter. Innfanging av katter følger også reglene for avlivning av katter i egen forskrift der skyting normalt ikke er tillatt.

Mer utfyllende bestemmelser om avlivning av katter finner du her.

Vi har utallige ganger argumentert med at å velge dreping i stedet for hjelp til et bedre liv, er det samme som å erklære at individet har lav verdi. Man dreper ikke den man respekterer, bare fordi det virker mer lettvint. Respekt krever at man er villig til å anstrenge seg for å hjelpe. Således undergraver dreping den grunnstanke og det motto som er ment å skulle sammenfatte dette: Respekt for individet. Les mer.

Om avlivning av hjemløse katter - Brev fra daværende Statens Dyrehelsetilsyn, datert 1999.

Utredning av høyesterettsadvokat Tore Sverdrup Engelschiøn om spørsmålet om avlivning av katter.

NHF vil også påminne om en uttalelse fra Sørlandet der en representant fra det daværende Statens dyrehelsetilsyn slo fast at Arendal kommune brøt loven da de ville avlive katter som ikke hadde halsbånd og øremerking. Konklusjonen var at det ikke var lov å avlive katter uten at de var så syke at de ikke kunne bli friske igjen: Gå til NRK Sørlandets side og klikk på lydlenken.

Den 25.10.2006 kunne man lese denne artikkelen i Fædrelandsvennen. Det er levert anmeldelse av kommunelege Toreid. Anmeldelsen er også på trykk i Fædrelandsvennen. Les også pressemelding fra Noah samt artikkelen om hjemløse katter - et offentlig dyrevernproblem.

Noah - for dyrs rettigheter setter katters rettigheter i fokus og oppfordrer myndigheter og veterinærer til å gå foran med et holdningsskapende eksempel ved å ta avstand fra avliving av friske katter - eide såvel som hjemløse. Les mer her.

Samarbeidet vedrørende hjemløse katter
Les om samarbeidet vedrørende kastrering- og sterilisering av hjemløse katter hos Mattilsynet, Stavanger Aftenblad, samt innstillingen fra Katteutvalget fra 2001.

Mattilsynet har laget et skriv for å klargjøre lovverket omkring innfanging av katter i regi av borettslag og andre: Mattilsynets rolle ved innfanging av katter.

De hjemløse kattene Petrus og Gullpus

I november 2004 fikk jeg i oppdrag å hente ni katter som en eldre dame matet ute i Oslo. Damen var nesten blind og kunne ikke lenger ta seg av kattene. Hun hadde i mange år matet hjemløse katter. Kattene var født ute, de hadde aldri blitt tatt i av mennesker, eller vært inne i hus. Les hele historien.



Utrettelig innsats for hjemløse katter/dyr

3. november 2003 viste NRK Faktor dokumentaren Bare en katt. Faktor har fulgt Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus og Norsk Huskattforenings leder Bodil Eikeset gjennom et halvt år. Programmet er omtalt på NRKs sider. Du kan se hele dokumentaren her.

Les også om NHF i Katteliv!

Se Kari Mills, leder for DB Sør-Rogaland, og hennes 215 katter i programmet Dyrisk på NRK: Her.

Kari Berdalen har i store deler av sitt voksne liv tatt seg av hjemløse katter i det såkalte kattehuset i Mosseveien. Kari Berdalen startet sammen med NHFs leder Bodil Eikeset Dyrebeskyttelsens lokalavdeling for Oslo og Akershus, og hun er styremedlem i NHF. VGs papirutgave hadde et fint oppslag om Berdalen som NHF har fått tillatelse til å poste på nettsidene. Du finner hele artikkelen her: side 1, side 2, side 3, side 4, side 5.

Nina Yndesdal tar vare på og omplasserer bortkomne katter. All fritid og et betydelig antall kroner tatt fra egen lomme, går med. - Det er mange katter som blir offer for menneskers uforstand, sier Nina. - For meg er det å hjelpe dem til å finne et nytt hjem, blitt en livsstil. Les intervju med Nina Yndesdal i avisa Vardingen: Kattestrofer fra en veranda.

På Gressholmen utenfor Oslo gikk det inntil nylig hundrevis av kaniner løse på øya. Kaninene var satt ut av eiere som ikke ønsket å ha dem lenger. Jan paset kaninene frivillig hver eneste dag i 9 år. Se dokumentaren på NRK: Kaninkongen

Litt om såkalte "villkatter" og bruken av begreper

I artikler og leserinnlegg i aviser omtales hjemløse katter ofte som villkatter, men det å bruke ordet villkatt om en hjemløs katt er både misvisende og uheldig. Jeg vil derfor forsøke å rydde opp i begrepene: Det finnes ikke villkatter i Norge. Katten er, uten å gå for langt innpå kattens historie, et dyr som er innført til Norden, stort sett fra landene rundt middelhavet. Den er fra naturens side ikke rustet for de nordiske forhold og tåler derfor kulde dårlig.

De såkalte villkattene som det ofte refereres til i media er i sin helhet katter som har vært noens kjæledyr og avkom av disse. De bør derfor ikke omtales eller betraktes som villkatter, men som det de er: Katter som av ulike årsaker er forsømt av eller kommet bort fra eierne og dermed hjemløse. At det blir stadig flere hjemløse katter skyldes altså i første rekke menneskelig svikt og ansvarsfraskrivelse. Fremdeles er det for mange mennesker som går til anskaffelse av katt uten å ta seg råd til kastrering/sterilisering, men heller lar katten formere seg fritt - de som har hannkatt anser ofte ikke uønskede kattunger som sitt problem.

At det i enkelte områder befinner seg "en stadig voksende villkattbestand" skyldes ikke at noen mater og "legger til rette" for "villkattene", men det at det fremdeles er fritt fram for enhver som måtte ønske det å anskaffe seg katt takket være uansvarlige katteeiere som ukritisk deler ut kattunger for å enkelt kvitte seg med dem og at svært mange av disse ender opp som hjemløse.

Andre katter kommer av ulike årsaker bort fra sitt hjem, når disse ikke er merket blir det nærmest umulig å finne frem til rette eier igjen. Enhver katteeier bør derfor ID-merke sin katt, dette gjelder også innekatter som kan smette ut og ofte vil være mer forvirret enn en katt som er vant til å være ute og derfor lett forville seg bort fra hjemmet. Det ble den 3. juni 2003 besluttet av Stortinget at katter skal ID-merkes med øretatovering eller microchip - fortrinnsvis øretatovering som er synlig. Beslutningen kommer i lovs form i 2005 eller 2006 når den nye dyrevernloven er ferdig utarbeidet.

Det er viktig at en er seg bevisst hvilke begrep en bruker når en snakker: Det er ikke det samme hvilken måte vi velger å snakke på. En feilaktig bruk av begreper er uheldig og kan i verste fall være med på ytterligere å senke kattens status selv om vi snakker i beste mening og vil godt. Jeg mener derfor at en bør unngå ord som villkatt, tamkatt (som indirekte indikerer at vi har villkatter i Norge), villkattstamme, bestand, osv, når en omtaler katter, og heller velge ord som i større grad individualiserer katten. Vi bør altså ikke bruke uttrykket villkatter om det som i virkeligheten er vanskjøttede og hjemløse katter.

Anita A. Pedersen
Medlem NHF

Hjelpeplikten og hjemløse katter (dyr) i den nye dyrevernloven

NHF har i en henstilling til Vitenskapskomitéen for Mattrygghet, Faggruppen for dyrehelse og dyrevelferd (dyrevern) bedt om at plikten til å hjelpe dyr, paragraf 6 i nåværende dyrevernlov, implementeres i den nye dyrevernloven. Les brevet her. Les også Den Norske Veterinærforenings høringsuttalelse: her. Den Norske Veterinærforening har også skrevet brev til Landbruks- og matdepartementet angående hjelpeplikten. Det kan leses her. Les også Den Norske Veterinærforenings høringsuttalelse: her. Landbruks- og matdepartementet har svart på Veterinærforeningens brev ved å sende et brev til Mattilsynet der de instruerer Mattilsynet om å utferdige en ny forskrift. Brevet kan leses her.

Brev og utredninger

Utredning fra en tverrfaglig arbeidsgruppe oppnevnt 6. august 1998 av Statens dyrehelsetilsyn (nå Mattilsynet) etter anmodning fra Landbruksdepartementet. Avgitt 8. februar 2001: Rapport EIERLØSE/FORVILLEDE KATTER - problembeskrivelse og forslag til løsninger (pdf-fil)
Et katteutvalg bestående av Dyrebeskyttelsen og dyrevennemnda i Oslo kommune oversendte følgende forskrift til Landbruksdepartementet 01.09.95: Forskrifter for håndtering av eierløse katter. Les også brevet til departementet.

Åpent brev til Landbruksdepartementet og Mattilsynet
Dyrebeskyttelsen Norge og Norsk Huskattforening vil med dette varsle Mattilsynet/ dyrevernmyndighetene om at situasjonen innen hjelpearbeidet for hjemløse dyr nå er kritisk. Særlig er antall forlatte, bortkomne og hjemløse katter er sterkt økende. Les brevet.

Hva skjer med det offentlige dyrevernet?
Dyrebeskyttelsen Norge, NOAH - for dyrs rettigheter og Norsk Huskattforening raser over det offentlige dyrevernet i Norge og har gått ut med en felles pressemelding. Les meldingen her. De tre organisasjonene har også gått sammen om et åpent brev til Mattilsynet og Landbruksdepartementet: Les brevet. Oppfølgingspunkter for Mattilsynet etter møte med Dyrebeskyttelsen Norge, NOAH og Norsk Huskattforening 20.04.05: Les referatet fra møtet



Nyttige lenker

Dyrebeskyttelsen Oslo & Akershus - omplasserer rundt 800 katter i året!
Dyrebeskyttelsen - ta kontakt med din lokalforening
Foreningen for omplassering av dyr i Oslo - Kattehuset
Foreningen for omplassering av dyr i Trondheim
Kattepus.no - Rehabilitering og omplassering
Nettkatten - Annonsér her hvis du har mistet eller funnet en katt
Om omsorgsprogram for hjemløse katter: Snip international (siden er på engelsk)


Retten til ett liv

Du sitter der - liten og uskyldig.
Med en livsglede og en livsvilje bare en liten pus kan ha.
Med en drøm om et liv i en perfekt familie, med kjærlighet og stabilitet.

Men du er dessverre en av mange - en til overs - i en verden med full overflod av katter.
Du har vist ingen verdi, noen har bestemt at du ikke har livets rett.
Du var ett overskudd rike Norge ikke hadde bruk for.

Du var en gang en liten livsglad puseunge.
Men nå banker ikke hjertet lengre - nå er det over - før livet ditt egentlig fikk begynt.

Hvil i fred lille overskuddpus..

Janne Helen Lorentzsen