EMMELINEDOMMEN

INSTANS: Høyesterett - Dom.
DATO: 1993-10-29.
PUBLISERT: Rt 1993 1260 (466-93).
STIKKORD: Husleierett.
SAMMENDRAG: Leieforhold i borettslag ble oppsagt fordi leietakeren angivelig hadde overtrådt husordensreglene som forbyr å anskaffe hund eller katt. Det ble lagt til grunn at husleieloven § 22 og borettslagsloven § 34 gir hjemmel for regler som tar sikte på å hindre at det holdes dyr som utilbørlig forstyrrer eller forulemper andre beboere i et borettslag. Et slikt forbud kunne imidlertid ikke ramme den som holdt en såkalt "innekatt" som ikke sjenerte andre beboere. Oppsigelsen ble kjent ugyldig. Dissens 3-2.

SAKSGANG: Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00399 A - Høyesterett HR-1993-00115 B, nr 207/1992.

PARTER: Knut Berge (Advokat Tore S Engelschiøn) mot Pynten Borettslag (Advokat Wiggo Tanding - til prøve).

FORFATTER: Langvand, Lund og Smith - Mindretall: Tjomsland og Gjølstad.

Dommer Langvand: Saken gjelder gyldigheten av oppsigelsen av et leieforhold i et borettslag fordi leietakeren hevdes å ha overtrådt en bestemmelse i husordensreglene som forbyr "å anskaffe hund eller katt" eller å "medbringe hund eller katt ved innflytting i borettslaget". Knut Berge inngikk 6 juni 1989 kontrakt med Pynten borettslag i OBOS om leie av en leilighet på 75 m2. Leiligheten ligger i tredje etasje i en boligblokk og har balkong. Leiekontrakten ble undertegnet på OBOS-kontoret på Lambertseter i Oslo. Ved undertegningen fikk Berge utlevert husordensreglene for borettslaget. Berge hadde en tid gått med planer om å skaffe seg katt, og anskaffet 24 mai 1990 katten Emmeline som da var 6 uker gammel. Katten, som er en blanding av perser og norsk skogkatt, holdes hele tiden innenfor leiligheten. Berge tok ikke spørsmålet om kattehold opp med borettslaget før han anskaffet dyret, til tross for at han var kjent med bestemmelsen i husordensreglenes pkt 12 som bl a setter forbud mot å holde katt. En nabo som observerte at Berge hadde katt, tok gjentatte ganger opp dette forhold med borettslagets styre. I brev av 7 september 1990 til Berge gjorde styret oppmerksom på at anskaffelsen av katt var i strid med husordensreglene og kunne føre til at hans leieforhold måtte tas opp til vurdering. Ved brev av 11 september 1990 til styret gjorde Berge gjeldende at Emmeline er en "innekatt" som tilbringer hele sitt liv innenfor leilighetens vegger, og at han anså styrets brev om katteholdet som "en krenkelse av privatlivets fred". Da han beholdt katten, ble hans leieforhold 24 januar 1991 oppsagt under henvisning til at det forelå brudd på husordensreglenes bestemmelser om dyrehold. Berge reiste søksmål mot borettslaget ved Oslo byrett og la ned påstand om at oppsigelsen måtte kjennes ugyldig.

Byretten avsa 18 desember 1991 dom med slik domsslutning:
"1. Pynten borettslags oppsigelse av Knut Berge av 24. januar 1991 kjennes ugyldig.
2. Pynten borettslag tilpliktes å betale Knut Berge saksomkostninger med kr 18.200 - attentusentohundre - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Byretten fant at forbudet mot dyrehold gikk lenger enn nødvendig for å sikre det formål som er nedfelt i husleieloven § 22, og at en dispensasjonssøknad fra Berge måtte påregnes å ville ha blitt godkjent. På denne bakgrunn representerte hans kattehold ikke vesentlig mislighold.

Etter anke fra borettslaget avsa Eidsivating lagmannsrett 22 mai 1992 dom med denne domsslutning:
"1. Pynten borettslag frifinnes.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Knut Berge 30.826 - trettitusenåttehundreogtjueseks - kroner til Pynten borettslag innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."

Lagmannsretten la til grunn at forbudet mot anskaffelse av katt, slik det ble praktisert av Pynten borettslag, ikke grep inn i Berges private forhold på rettsstridig måte og at forbudet ikke var i strid med husleieloven § 22. Berge hadde bevisst og vedvarende satt seg ut over borettslagets lovlige husordensregler. Det forelå derved vesentlig mislighold som gav grunnlag for oppsigelse etter borettslagsloven § 36.
Knut Berge har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.
Partene og sju vitner har forklart seg ved bevisopptak. Alle vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.
Den ankende part, Knut Berge, har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
Bestemmelsen i pkt 12 i husordensreglene for Pynten borettslag setter et totalforbud mot å holde katt. Et slikt forbud er det ikke hjemmel for i husleieloven § 22 som etter borettslagsloven § 34 første ledd kommer til anvendelse på borettslagets husordensregler. Formålet med husordensregler er ifølge motivene til husleieloven å hindre at utleieren bruker leiligheten på en måte som er til sjenanse for de øvrige leieboere. Men det er ikke nok til å gjøre et forbud lovlig at det er en teoretisk mulighet for sjenanse. Et totalforbud mot å holde katt går lenger enn hensynet til de andre leieboere tilsier. Det er på det rene at Berges kattehold er eksemplarisk og at det ikke på noen måte forulemper andre leieboere. Katten holdes innenfor leilighetens fire vegger, og det er sørget for regelmessig renhold slik at lukt ikke oppstår.
Da husleieloven ble gitt, var det vanlig med standardkontrakter. Husordensreglene om dyrehold inneholdt gjerne dispensable forbud. I dag er det vanskelig å si hva som er vanlige regler på dette området, men flere borettslag innenfor OBOS har dispensable forbud. Tidligere hadde også Pynten borettslag en regel om dispensasjon. Det totalforbud laget har i dag har ikke lovhjemmel, og oppsigelsen av den ankende part må kjennes ugyldig.
Dersom det legges til grunn at totalforbudet har lovhjemmel, gjøres det subsidiært gjeldende at oppsigelsen likevel må kjennes ugyldig fordi den ankende parts kattehold ikke innebærer et vesentlig mislighold. Vesentlig mislighold etter bestemmelsen i borettslagsloven § 36 foreligger ved graverende eller langvarig kontraktsbrudd. Det er riktig nok på det rene at den ankende part uten å ta kontakt med borettslagets styre anskaffet katt, til tross for at han var kjent med forbudet i husordensreglenes pkt 12. Han gjorde imidlertid dette i tillit til en uttalelse gjengitt i Aftenposten fra en OBOS-jurist. Uttalelsen måtte forstås slik at forbudet mot å ha katt ikke gjaldt dersom dyret ble holdt innenfor leiligheten, dvs at det var tale om en såkalt "innekatt" slik Emmeline er. Ankemotpartens anførsel om at det ikke eksisterer slike katter, er ikke holdbar. Det er en realitet at det - særlig i de større byene - finnes et stort antall katter som lever hele sitt liv innendørs. Denne realitet kan det ikke ses bort fra selv om det ikke dreier seg om en egen katterase. Den ankende part viser til støtte for sitt syn til uttalelser fra Norges landbrukshøgskole, Norske rasekattklubbers riksforbund og Norsk Huskattforening. Ut fra de opplysninger Berge hadde, kan det ikke anses som en graverende overtredelse av husordensreglene at han skaffet seg og fremdeles har katten Emmeline, som ikke er sjenerende for noen leieboer.
Ved bedømmelsen av Berges forhold må det være berettiget å legge vekt på at borettslagets håndhevelse av forbudet mot dyrehold har vært vaklende, og at det først er etter at tvisten med Berge kom opp at det er reagert med oppsigelser. Det er på det rene at det har vært fremsatt flere klager mot dyrehold uten at det har vært reagert. I ett tilfelle ble det endog gitt dispensasjon for hundehold til tross for at det ikke var hjemmel for det.
Utviklingen i andre land, og i senere år også i Norge, går i retning av å se adgangen til å holde dyr som et vesentlig ledd i den enkeltes rett til livsutfoldelse. Denne rett kan ikke fratas ham ved vedtektsinngrep, så langt dyreholdet ikke sjenerer andre mennesker. Adgangen til å holde dyr tillegges stadig større betydning for så vel den psykiske som den fysiske helse. Ved vurderingen av Berges overtredelse av husordensreglene må også denne utvikling tas i betraktning.
Under enhver omstendighet må et totalforbud som det foreliggende settes til side etter avtaleloven § 36 fordi det vil virke urimelig å gjøre det gjeldende.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:
"1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. Pynten Borettslag tilpliktes å betale Knut Berges saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten, Pynten borettslag, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Eidsivating lagmannsrett har lagt til grunn en rettsoppfatning som samsvarer med Høyesteretts dom i Rt 1977 97. Bestemmelsen om dyrehold i husordensreglene for Pynten borettslag er for øvrig i samsvar med det syn som er rådende i de fleste borettslag innenfor boligkooperasjonen. Innen OBOS er det generalforsamlingen i det enkelte borettslag som fastsetter husordensreglene. OBOS sentralt har ikke noen myndighet for så vidt. Husordensreglene, som er "kjøreregler" for hvorledes beboerne skal forholde seg på borettslagets område, bygger også når det gjelder dyrehold på prinsippet om at alle beboere skal behandles likt. Husleieloven § 22 gir hjemmel for å gi regler med et slikt innhold som det her er tale om.
I denne saken, er det grunn til å understreke at Berge ved å skrive under på leiekontrakten vedtok de husordensregler som knyttet seg til den, herunder forbudet mot å holde katt. Til tross for at han var kjent med forbudet, skaffet han seg katt uten at han tok kontakt med de styrende organer i borettslaget. Berges handlemåte var uansvarlig. Han tok seg selv til rette ved å sette seg ut over gjeldende regler. Han kunne også ha fremmet forslag om endring av reglene slik at det ble tillatt å ha "innekatt". Han gjorde ikke det, men fremmet i stedet et forslag om at det generelt skulle være adgang til å ha katt. Dette forslaget falt med betydelig flertall.
Et vesentlig hensyn som taler mot at det tillates å ha "innekatt", er at det vil være vanskelig å trekke grensene mellom det kattehold som skal være lovlig og det som er forbudt. Det synes for det første tvilsomt om det kan skilles ut en egen gruppe av katter som er "innekatter". For det andre vil det være problemer med å håndheve forbudet når det gjelder lufting av dyrene. Ankemotparten erkjenner at det har vært og er problemer også ved håndhevelsen av forbudet mot dyrehold med det innhold det har i dag. Det er derimot ikke riktig slik Berge hevder at lagets styrende organer har manglet vilje til å tilse at forbudet etterleves. Styret har gjentatte ganger tatt opp overtredelser både når det gjelder hundehold og kattehold.
Berges overtredelse av forbudet må anses som vesentlig mislighold av kontrakten i relasjon til borettslagsloven § 36. De anførsler som er fremsatt med grunnlag i dyreholdets betydning for menneskers trivsel, livskvalitet og helse, kan ikke føre til et annet resultat. Det er ikke berettiget ut fra rene rimelighetshensyn å bryte et forbud slik Berge har gjort. Heller ikke henvisninger til utviklingstrender i utenlandsk rett kan bringe Berges sak i en annen stilling. Innstillingen til ny husleielov synes å gå i mot at det skal være adgang til å sette totalforbud mot dyrehold, men slik er ikke gjeldende rett i dag. Husordensreglene kan ikke revideres med hjemmel i avtaleloven § 36, heller ikke om revisjonen skjer via husleieavtalen. Etter borettslagets oppfatning er det ikke rom for avtaleloven § 36 på dette området så lenge husordensreglene holdes innenfor de rammer som er satt i husleieloven § 22.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating Lagmannsretts dom av 22. mai 1992 pkt. 1 stadfestes. 2. Knut Berge tilpliktes å betale Pynten Borettslags saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Forbudet mot hunde- og kattehold i Pynten borettslag er i realiteten absolutt. Formelt sett kan det søkes generalforsamlingen om dispensasjon, men det synes på det rene at dispensasjon ikke gis, og at det ikke foretas noen konkret vurdering av om dyreholdet vil medføre ulemper for de øvrige beboere.
Hovedspørsmålet i saken, slik jeg ser det, er om det er hjemmel i husleieloven § 22 jf borettslagsloven § 34 første ledd til å gi husordensregler med et slikt innhold som her. Paragraf 22 første punktum bestemmer:
"Leieren plikter å følge vanlige ordensregler som utleieren fastsetter til sikring av god husorden og forsvarlig behandling av eiendommen".
Ut fra det fremlagte materialet anser jeg det sannsynliggjort at det i borettslag er vanlig med ordensregler som på en tilsvarende eller lignende måte regulerer adgangen til dyrehold. Spørsmålet er hva som i loven forstand kan fastsettes "til sikring av god husorden". I komitinnstillingen til gjeldende husleielov 48 heter det bl a:
"Særlig i større leiegårder er det klarlig av megen betydning at det til enhver tid overholdes god orden og sømmelighet i eiendommen, og at enhver leier utøver bruken av sin leilighet uten utilbørlig forstyrrelse eller forulempelse av de øvrige leieboere".
Husleieloven § 22 gir uten tvil hjemmel for regler som tar sikte på å hindre at det holdes dyr som utilbørlig forstyrrer eller forulemper andre beboere i borettslaget.
Spørsmålet er imidlertid om forbudet kan gjøres gjeldende overfor eieren av en "innekatt" som ikke er til noen ulempe. Etter det som er fremlagt i saken må jeg legge til grunn at begrepet "innekatt" er anerkjent på fagkyndig hold. Jeg viser for så vidt til en uttalelse fra dr.philos. Bjarne O. Braastad, førsteamanuensis ved Institutt for husdyrfag, Norges landbrukshøgskole. Han definerer her "innekatten" som "en katt som ikke går ute". Om hva som særpreger "innekatten" og dens levekår heter det videre i Braastads uttalelse:
"En innekatt atskiller seg vesentlig fra en utekatt i atferdsmønster. Den er svært kjælen og lite sky overfor mennesker, og den har et fast kattetoalett inne der den gjør fra seg. Ved å gi katten P-piller vil den forbli rolig og avbalansert, og ikke få noen støyende løpetid slik utekatter kan ha. P-pillebruk er således ingen indikasjon på at katten slippes ut. Hvis en katt er født innendørs, og ikke har erfaring med utendørs liv, vil ikke hold av innekatt representere noen form for dyreplageri. Alle viktige atferdsbehov kan dekkes innendørs. Katter har en fleksibel evne til å tilpasse seg et miljø der den får godt stell og god sosial kontakt med mennesker. Innekatt er således en helt annen type dyrehold enn utekatt."
Etter det som foreligger opplyst om Emmeline, må jeg bygge på at dyret holdes som "innekatt", slik som beskrevet av Braastad. Jeg legger videre til grunn at Berges dyrehold verken er eller har vært til noen som helst ulempe for andre beboere.
Av Høyesteretts dom i Rt 1977 97 fremgår det at et hundehold vil kunne forbys selv om det ikke er påvist at hundeholdet fører til ulemper for de andre beboere. Forskjellen mellom det hundehold denne avgjørelsen gjaldt, og den situasjon en står overfor med en "innekatt", er imidlertid så stor praktisk sett at dommen etter min mening ikke kan anses avgjørende for vårt tilfelle.
Spørsmålet må etter dette avgjøres ved en avveining av de behov som foreligger for borettslaget og for de forskjellige beboere. Det er fra borettslagets side sterkt fremholdt de vanskeligheter en vil stå overfor dersom borettslaget i sin håndhevelse av husordensreglene skal måtte foreta en avgrensning mellom "innekatt" og "utekatt". Det er også henvist til betydningen av det enkelte borettslags selvstyre.
Hensynet til reglenes praktiske anvendelighet - på samme måte som hensynet til borettslagets selvstyre - må imidlertid avveies mot behovet for vern av de enkelte beboeres privatliv og verdien av den økning i livskvalitet som mange - ikke minst barn, eldre og funksjonshemmede - vil oppleve følger med en katt i leiligheten. Jeg tilføyer at en rekke borettslag - etter hva som er opplyst i saken - har husordensregler der dyrehold er regulert ved mindre kategoriske forbudsregler, noe som tyder på at avgrensningsproblemene kan løses i praksis.
Når loven gir borettslaget hjemmel til å fastsette ordensregler "til sikring av god husorden", mener jeg at denne bestemmelse må tolkes med den begrensning som en naturlig forståelse av loven formål tilsier. Jeg finner ikke at en slik ordensregel kan gi grunnlag for å gripe inn i den enkeltes private livsførsel innenfor hjemmets vegger, når et slikt inngrep vesentlig vil forringe den enkelte beboers livskvalitet, uten at hensynet til andre mennesker gjør inngrepet påkrevd.
En forutsetning vil være at de øvrige beboere ikke blir påført ulempe ved en "innekatt" i nabolaget. Dersom så er tilfelle, må husordenen kunne stenge for katteholdet. Jeg forutsetter også at det må dreie seg om en "innekatt" reelt sett.
Avslutningsvis nevner jeg at jeg for min del ikke legger særlig vekt på at Berge var kjent med forbudet i husordensreglene da han flyttet inn i borettslaget. Etter husleieloven § 22 jf borettslagsloven § 34 er for øvrig adgangen til å gi regler om husorden i utgangspunktet den samme overfor eldre som overfor nye leieboere.
Etter det resultat jeg er kommet til ut fra en tolking av husleieloven § 22, har jeg ikke foranledning til å gå inn på de subsidiære grunnlag det har vært prosedert på. Anken har ført frem. Saken har reist prinsipielle og uavklarte rettsspørsmål, og jeg finner at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige også tiltre dens begrunnelse. I anledning prosedyren og førstvoterendes votum vil jeg bemerke:
Hovedspørsmålet i saken er som førstvoterende peker på, om § 12 i husordensreglene for Pynten borettslag - forbudet mot hold av hund og katt - er i strid med husleieloven § 22 jf borettslagsloven § 34 første ledd. Det er ikke bestridt at forbudet i husordensreglene også omfatter såkalte innekatter. Jeg legger til grunn at husleieloven § 22 må forstås på samme måte for leieforhold i borettslag som for leieforhold etter husleieloven.
Regulering av og forbud mot hold av hund og katt har vært meget utbredt i husordensreglene både i vanlige leieforhold og i borettslag. Reglene har vært utformet med ulik grad av strenghet. I Pynten borettslag omfatter forbudet å anskaffe hund eller katt og å medbringe hund eller katt ved innflytting i laget. Det er på det rene at forbud av den type Pynten borettslag har fastsatt, har vært benyttet i atskillig utstrekning. At et slikt generelt forbud mot hold av hund og katt har vært vanlig, må derfor kunne legges til grunn.
Dommen i Rt 1977 97, som er omtalt av førstvoterende, gjaldt også forholdet til husleieloven § 22. Det fremgår av rettens premisser - slik jeg leser dommen - at det ikke ble ansett som et vilkår for å forby hundehold at det aktuelle hundeholdet konkret sjenerer andre beboere. Den rettsoppfatning som dommen fra 1977 bygger på, må - slik jeg ser det - i utgangspunktet også legges til grunn når det gjelder et forbud mot kattehold.
Vår sak gjelder en såkalt innekatt og spørsmålet blir om dette har betydning for forholdet til husleieloven § 22. Om begrepet "innekatt" viser jeg til det førstvoterende har uttalt. Jeg tilføyer likevel at jeg antar at det i praksis finnes en mellomgruppe; det vil si katter som stort sett - men ikke konsekvent - blir holdt innendørs. Dette innebærer at det vil kunne oppstå avgrensings- og kontrollproblemer for borettslaget dersom hold av innekatter ikke skal kunne medtas i forbudet.
Det er ikke bestridt at Berge utøver sitt kattehold på en fullt forsvarlig måte. Men som påpekt av lagmannsretten, er ikke alle katteiere "like eksemplariske i sitt katthold som Berge". Også hold av innekatt kan utøves på en måte som vil kunne sjenere eller være en belastning for andre beboere. Dette er heller ikke bestridt fra Berges side. Jeg tilføyer at katteholdet også vil kunne reise problemer i forhold til beboere med allergier.
Jeg finner det ikke tvilsomt at det generelle forbudet mot kattehold i husordensreglene i Pynten borettslag er gitt "til sikring av god husorden" i borettslaget, jf husleieloven § 22. Det er ikke noen holdepunkter til støtte for den ankende parts anførsel om at forbudet er begrunnet i andre hensyn. Det avgjørende for borettslaget synes som påpekt av lagmannsretten, å ha vært ønsket om å ha en regel som er enkel å praktisere. Jeg finner det ikke tvilsomt at borettslaget må være berettiget til å legge vekt på slike betraktninger når husordensreglene fastsettes.
Spørsmålet er så om et forbud som også rammer hold av innekatt, griper for sterkt inn i den enkelte andelseiers privatliv til at det kan hjemles i husleieloven § 22. Jeg kan ikke se det slik. Det er utvilsomt på det rene at hold av katt kan bety mye for mange mennesker, slik hold av hund gjør det for andre. Jeg vil imidlertid understreke at saken gjelder et forbud mot kattehold som den enkelte andelseier er kjent med og aksepterer når han flytter inn i borettslaget. Han kan derfor ta forbudet i betraktning når han tar stilling til om han ønsker å bli medlem av det aktuelle borettslaget. Forbudet innebærer således ikke noe inngrep i et etablert kattehold. At det er adgang til å forby et hundehold som ikke konkret sjenerer andre, ble som nevnt lagt til grunn i dommen i Rt 1977 97. Jeg kan ikke se at hold av innekatt i så henseende står i noen prinsipiell annen stilling enn hundehold. Det er for øvrig neppe noe til hinder for at man ut fra tilsvarende kriterier kan bruke begrepet "innehund".
Bestemmelsene i husordensreglene om hold av hund og katt varierer meget mellom de forskjellige borettslag. Om hvilke regler som her bør gjelde, hersker det delte meninger. I enkelte borettslag har reglene etter hvert blitt myket opp, mens andre borettslag - som f eks Pynten - har innført strengere regler. Til grunn for endringene vil ligge en vurdering av de kryssende hensyn i lys av de erfaringer laget har hatt. Jeg finner ikke å kunne legge særlig vekt på at en rekke borettslag har mindre strenge regler enn Pynten.
Det må her, slik jeg ser det, være opp til det enkelte borettslag å avgjøre om reglene bør mykes opp. I Pynten borettslag er et forslag om oppmykning blitt forkastet med overveldende flertall på lagets generalforsamling. Etter mitt syn bør domstolene vise tilbakeholdenhet med å overprøve husordensreglenes strenghet ut fra en avveining av de kryssende hensyn som foreligger. Jeg viker på denne bakgrunn tilbake for å fastslå at et generelt forbud mot kattehold - noe som i lang tid har vært praktisert i mange borettslag - må settes til side som stridende mot husleieloven § 22 jf borettslagsloven § 34 første ledd.
Når jeg er kommet til at det generelle forbudet i husordensreglene mot hold av katt er hjemlet i husleieloven § 22, kan jeg ikke se at en anvendelse av forbudet i dette tilfellet kan være i strid med avtaleloven § 36. Som tidligere fremhevet er det ikke tale om et forbud som griper inn i et etablert kattehold.
Spørsmålet blir etter dette om det her foreligger vesentlig mislighold fra Berges side. Som påpekt av lagmannsretten har Berge bevisst og vedvarende satt seg ut over borettslagets lovlige husordensregler. Det har fra Berges side vært fremhevet at han, når det gjaldt lovligheten av hold av innekatt, har stolt på det som kom til uttrykk i en artikkel i OBOS-bladet. Dette kan nok i noen grad unnskylde ham. Men det avgjørende for meg i denne sammenheng er at Berge ikke tok spørsmålet opp med borettslagets styre før han anskaffet katten.
Jeg er etter dette kommet til at borettslagets oppsigelse ikke er ugyldig, og at anken derfor ikke kan føre frem. Saken har reist spørsmål som i liten grad tidligere har vært prøvet av domstolene, og jeg finner som førstvoterende at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Tjomsland.
Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Langvand.
Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.
REF: ...

<< Tilbake