Katters atferd

Stedsans hos katt
Hva gjør man når katten ikke bruker kattetoalettet?
Om ureinslighet/urinmarkering hos katter
Villkatter og tamkatter
Kvinner for sin katt
Kattens sosiale liv
Kattens språk
Kattunger gis bort for tidlig
Når er kattungene leveringsklare?
Om adferdsterapeuter
Foreningen Norske Etologer stiftet i 2011
Nyttige lenker

En fordypningsoppgave til Dyrepleierutdanningen ved Norges Veterinærhøgskole tar for seg atferd hos innekatter med vekt på problematferd. Les oppgaven her.

Eksterne artikler om kattens atferd:
Atferd hos katter (Felis silvestris catus) på omplasseringssentre og etter adopsjon Masteravhandling av Kristina Kristiansen og Oda Landfald
Har katten følelser? av Connie Garfalk
Urenslighet hos katt av Merete Tvedt
Kattens atferd og forhold til mennesket av Bjarne O. Braastad

NHF har inngått samarbeid med Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr. Les brev.

Stedsans hos katt

I min forskning viste jeg at katter som greier å gå hjem over lengre avstander er over halvannet år, og gjerne hannkatter. I naturen er det også slike katter som har behov for å gå langt, for eksempel i forbindelse med paringstida hos hannkattene.

Men stedsansen må få utvikle seg, ved å gradvis være lenger og lenger unna hjemstedet. Hvis katter bare holdes innendørs til de er halvannet år, er det ikke rare stedsansen de utvikler. Derfor bør katter være ute så snart de kan, men under oppsyn av mennesker. Små kattunger går ikke langt. Men forutsetningen for å slippe kattunger ut, for eksempel ved rundt 4-5 måneders alder, er at de er godt kjent i hjemmet og ser dette som sitt egentlige hjem - og at de er godt sosialisert på menneskene i dette hjemmet. Da vil de søke tilbake til dette hvis de skulle komme på avveie.

I starten må mennesket være med ut, gjerne med katten i bånd om de er tilvent dette. Ved å se mennesket de kjenner utendørs, forstår de også at dette kan være et trygt sted. Ellers kan en risikere at de løper og gjemmer seg straks de hører en ukjent lyd. Gradvis kan en gi katten større frihet. Har man muligheten for å bruke en katteluke i en dør, kan man nå lære katten å bruke denne. Det går også gradvis, og katten bør lære å bruke luken med åpen luke (tapet fast i overkant).

Hilsen
Bjarne O. Braastad
Professor i etologi, dr.philos.
Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Postboks 5003
1432 Ås
Tlf.: 64965162
Mobil: 41908693
Fax: 64965101
E-post: bjarne.braastad@umb.no
Hjemmeside: www.umb.no/ansatt/bjarne.braastad

Til toppen

Hva gjør man når katten ikke bruker kattetoalettet?

Av Bjarne O. Braastad, professor i etologi, Institutt for husdyrfag, Norges landbrukshøgskole, Ås.

Innledning

Katten min tisser på teppet i stua! Da jeg kom hjem, fant jeg en stor våt flekk oppå hodeputa mi! Missi vil ikke bruke kattetoalettet lenger. Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke tall på hvor mange henvendelser jeg har fått med slike spørsmål. I utlandet hvor man har egne atferdsterapeuter for katter, er dette klart det vanligste atferdsproblemet eierne søker råd for. Problemet lar seg oftest løse, hvis man greier å finne de egentlige årsakene. For å kunne forstå hvorfor katter luktmarkerer og urinerer på uønskede steder, er det viktig at vi kjenner til hvordan katten bruker lukter som del av språket sitt. Vi skal derfor først gjøre oss litt kjent med kattens luktspråk.

Luktspråket

Luktspråket består av spesielle kjemiske signalstoffer, feromoner, som oppfanges av andre individer. Mange dyrearter bruker luktspråket for å markere reviret til et individ, men hos katter fungerer luktmarkeringene mer som et visittkort. Ved å snuse på markeringen, kan en annen katt antakelig lukte både hvem som var der, og hvor lenge det var siden. Det siste fordi ulike stoffer i urinen brytes ned med ulik hastighet. Slik kan feromonene spille en viktig rolle i det sosiale systemet.

Urinmarkering forekommer hos begge kjønn, men mest hos hannkatter. Det kan også forekomme hos kastrerte katter. Begge kjønn later til å markere oftere hvis det er drektige hunnkatter i nærheten. Hannkatter markerer ofte når de kurtiserer en hunnkatt. Det er ikke vanlig at hannkatter markerer som del av en aggressiv konflikt med andre hanner. Fortsatt kjenner vi bare bruddstykker av sannheten omkring kattenes luktspråk.

Enkelte katter benytter seg av luktspråket når de vil lokke på en eier som har vært lenge borte, som vi snart skal se. Det er mulig at katter som lever i en gruppe kan ha fellestrekk i duften sin, en gruppeduft, slik f.eks. mus også har. Lukten av nære venner virker ofte behagelig på dyr. Dette kan forklare at katter gjerne ligger oppå klær som eieren har brukt, særlig når eieren er borte.

Hvordan få kattunger renslige

Det er sjelden vanskelig å få kattunger stuereine. En normal kattemor lærer opp ungene sine til å bruke samme kattetoalett som henne. Hun lærer dem også å grave over urinen og avføringen. Problemer kan oppstå hvis mora selv ikke er stuerein, eller hvis ungen blir tatt for tidlig fra mora. Da må den nye eieren i større grad gå inn i rollen som "kattemor". Bl.a. av denne grunn bør ikke kattunger gis bort eller selges før de er 10-12 uker gamle. Innen enkelte avlslinjer av persere (i hvert fall i England) kan problemer med å få kattunger renslige være større enn for andre katteraser.

Hvis kattungen du får ikke bruker kattetoalettet, så spør oppdretteren om hva slags toalett kattungen har brukt der. Kanskje er veggene på toalettet du bruker for høye? Du bør helst bruke samme type sand eller materiale i toalettet den første tida. Ikke alle katter liker grov kattesand. Katten er opprinnelig et ørkendyr, så fin sand er kanskje nærmest kattens medfødte forestilling om et naturlig materiale. Du kan også prøve opprevet toalettpapir eller avispapir, eller tørr jord. Hvis du finner avføring på golvet, så legg det opp i toalettet, halvt tildekket med sand. Dette vil kanskje tiltrekke seg kattungen. Prøv også å sette kattungen forsiktig opp i toalettet.

Bruk av toalettet på riktig måte kan læres med den såkalte shaping-metoden, dvs. forming av atferden med små skritt. Du starter med å gi kattungen belønning (positiv forsterkning: ros, klapp osv.) når den er i nærheten av kattetoalettet. Når den har vendt seg til det, gir du belønning først når den går opp i toalettet, deretter etter at den har gravd i sanden, og til sist når den har gjort sitt fornødende på rett måte. Men ikke forstyrr katten akkurat mens den gjør fra seg.

Katter liker ikke å gå på do nær spise- eller soveplassen. Hvis den gjør fra seg på 1-2 faste steder, kan du sette en skål med tørrfôr eller vann der, eller kanskje en leke. Hvis katten later til å like å krafse på en spesiell type materiale, f.eks. linoleum eller golvteppe, før den gjør fra seg, kan dette stedet dekkes til med et helt annet materiale. I en overgangsfase kan du legge en bit av det foretrukkede materialet i kattetoalettet. Hvis katten gjør fra seg langs en vegg, kan du legge en brei plaststrimmel langs veggen i hele rommet. En liten bit er ikke nok, da katten lett kan gjøre fra seg like bortenfor.

Renslighetsproblemer hos voksne katter

De største problemene oppstår når en voksen katt plutselig begynner å urinere eller legge avføring utenfor toalettet. Det første en må gjøre, er å finne ut hva som egentlig skjer. Er det urinmarkering, dvs. at katten gir fra seg en stråle i stående stilling (spraying)? Kanskje finner du merker etter dette på veggen? Eller er det vanlig urinering? Avføring kan også brukes som en markering, særlig hvis det etterlates på åpne eller opphøyede steder.

Markering

Det kanskje vanligste tilfellet er katter som gjør fra seg på teppet, i sofaen eller på hodeputen når eieren er lenger borte enn vanlig. Katten kan da urinmarkere eller legge avføring for å oppnå sosial kontakt med eieren. Ofte skjer dette der katten finner lukt av eieren. Kontaktmarkering innendørs skjer ofte når eieren er på weekend-tur eller på ferie, slik at katten begynner å føle seg utrygg. Dette kan skje selv om en lar andre, men for katten ukjente, se etter katten. Enkelte katter, spesielt fra orientalske raser, kan protestmarkere hvis de blir frustrerte eller ikke får nok oppmerksomhet fra eieren.

En kan godt la katten være på rom der den kan gjøre mindre skade, forutsatt at rommet tilfredsstiller kattens behov. Katter som protestmarkerer mens eieren er hjemme må ignoreres. Hvis eieren da går bort til katten, vil atferden bli forsterket. Forholdet mellom katt og eier må omstruktureres, slik at katten i en periode bare får kontakt og mat på eierens initiativ.

Katten kan urinmarkere inne som del av kommunikasjonen med andre katter, eller for å styrke sin egen sjøltillitt. Katten føler seg tryggere når den er omgitt av egne, og ikke andres, lukter. Dette er det vanligste problemet hos siamesere. Det kan skje inne eller på dørmatta ute der eieren kan ha avsatt fremmede lukter han har dratt med seg. Det kan også forekomme hvis det kommer nye dyr eller mennesker i husstanden, når man har gjester, når man har montert en kattedør i utgangsdøra, eller når man bringer nye gjenstander inn i huset som kan føre med seg utfordrende dufter. Ommøblering kan også være nok til å utløse dette problemet.

Urinmarkering er vanlig hos kastrerte eller steriliserte hann- og hunnkatter som lever i et hjem med to katter. Disse har ofte dårlig evne til å akseptere andre katter, og er mer territoriale. Progestiner eller beroligende medikamenter kan hjelpe i en overgangsfase, men bør ikke brukes annet enn som tillegg til annen behandling. I prinsippet bør en i starten beskytte katten mest mulig mot det den opplever som truende, og så gradvis eksponere den for dette slik at tilvenning oppnås. Kattedører må være mest mulig tette. Sett litt tørrfôr like innenfor kattedøra.

Normal urinering og avføring på gale steder

Katten kan tisse eller legge avføring på uønskede steder som del av sin normale atferd eller på grunn av nervøsitet. Dette kan oppstå hvis katten føler seg utrygg. Straff har ingen positiv effekt, oftere negativ fordi nervøsiteten kan forsterkes. Hvis man ikke tror nervøsitet er problemet, kan man reagere med et høyt rop, nei!, hvis en oppdager at katten er i de innledende faser til å gjøre fra seg. Allerede få sekunder etter at katten har gjort fra seg, er det for seint å gi slik "straff". Katten tror alltid at det er den atferden den hadde rett før straffen som eieren ikke liker. Utidig straff kan gjøre katten usikker på eieren. Det er bedre å prøve andre metoder. Se først rådene for kattunger ovenfor.

Man må undersøke om kattetoalettet er reint nok. Det skal ikke være vått eller inneholde mye avføring. Men det bør heller ikke være for reint, slik at katten ikke tiltrekkes av sine egne lukter. Det må ikke stå for nære sove- eller eteplassen, eller utsatt for forstyrrelser fra f.eks. vaskemaskinen eller mennesker som farer forbi. Hvis man har flere katter, kan det hende de foretrekker å ha hvert sitt toalett. Vask aldri golv eller vegger med salmiakkholdige vaskemidler, da ammoniakken i dette minner katten om urin.

Ved enkelte plagsomme sjukdommer, f.eks. nyrestein, eller forstoppelse kan katten assosiere toalettet med ubehag og unngå det. Kontakt derfor veterinær hvis ingen av rådene hjelper.

Til slutt: Selv om du finner det rette tiltaket for katten, kan det ta litt tid før den igjen bruker kattedoen. Den kan etter hvert ha nærmest avvent seg med denne. Så vær tålmodig!

Til toppen

Om ureinslighet/urinmarkering hos katter

Det er to hovedtyper markering hos katt: "Kinnmarkering" - katten gnir kinnet mot noe, og urinmarkering. Det første er en god og vennlig markering, den andre mer aggressiv og dominerende.

Det finnes et stoff på markedet som heter Feliway, som utnytter at en katt vegrer seg å urinmarkere der det er ferromoner fra kinnmarkering. Det føres av (noen?) veterinærer, og er enten i form av spray, som skal sprayes direkte på problematiske steder, eller en romdispenser som plugges i en vanlig lysnettkontakt. Den siste skal også være effektiv til å få katter vennligere stemt mot hverandre, f.eks. hvis man får en ny katt og har katt(er) fra før, med de mulige konflikter det kan innebære.

Jeg har selv prøvd både Feliway spray og feliway romdispenser med svært godt resultat. Jeg arbeider med hjemløse katter på et hjelpesenter og bruker da og spraye Felilway på mine hender. Da kan jeg klappe og kose selv den reddeste katt.

Inger
Medlem NHF



HEMMELIGHETEN BAK LYKKELIGE KATTER OG RO I HEIMEN?

Viser katten(e) din(e) tegn på stress som f.eks.:

- urinmarkering, kloring, nedsatt appetitt, nedsatt lekelyst, nedsatt lyst til å ta kontakt i situasjoner som flytting, opphold i feriebolig, ommøblering, dyrlegebesøk samt hjemkomst etter opphold på dyrehospital/-pensjonat, nye personer eller dyr, stor tetthet av katter.

Når katten føler seg trygg i sine omgivelser, viser den dette ved å gni hodet mot f.eks. møbler, dørkarmer og gardiner hvorved såkalte ansiktsferomoner overføres til disse gjenstandene. Ansiktsferomoner er duftstoffer som formidler et budskap om velbefinnende, ro samt fravær av stress.

Når det skjer en forandring i kattens omgivelser (f.eks. flytting til ny bolig eller feriebolig, ommøblering, ankomst av nye personer eller dyr, besøk hos dyrlege osv) eller dersom katten er engstelig, kan det utvikles en tilstand av stress og uro. Kattens atferd endres, og den kan begynne å urinmarkere, klore, få nedsatt appetitt, lekelyst og ulyst til å ta kontakt.

I slike situasjoner hjelper Feliway katten til å finne igjen sin naturlige balanse. Feliway er en oppløsning med syntetiske analoger av ansiktsferomoner, som hjelper med til å skape en atmosfære av velbefinnende og ro for katten.

Feliway fås kjøpt hos veterinær enten som sprayflaske eller som en kontakt som settes i strømkontakten i veggen. Kontakten påsettes en refillflaske som inneholder syntetiske analoger av ansiktsferomoner. Feromonene spres ut i rommet. En kontakt dekker et område på 50-70 m2.

De fleste veterinærer benytter Feliway med godt resultat. Mange katteeiere melder om gode resultater etter at de har installert dette hjemme hos seg selv. Dersom Feliway er den rette behandling, ser man positive resultater etter 3 måneder.

NB! Det er viktig å vite at Feliway ikke hjelper dersom problemet katter imellom dreier seg om dominans.

Artikkelen er hentet fra NHFs medlemsblad

Til toppen

Villkatter og tamkatter

Av Karin Westrheim

Vi nordmenn har hatt katt siden år 600 etter Kristus. Det er med andre ord et gammelt forhold. Men hvor godt kjenner vi pus etter alle disse årene? Forsker Bjarne Braastad er en av dem som har gjort seg godt kjent med arten og dens særtrekk...

-Da snakker vi om etterkommere etter en liten, nordafrikansk villkattype - felix sylvestris lybica, den som ble så mektig populær i Egypt. Den kom nordover via grekere og romere, til den også kom hit til oss i vikingtida. Kattens evner som musejeger gjorde at den nøt en viss aktelse. Vikingene holdt også katt for skinnet, som ble brukt til hatter og hansker. Ett katteskinn kunne byttes i tre reveskinn. Det sier noe om eksklusiviteten, sier Bjarne Braastad. Han er forsker ved Institutt for husdyrfag ved Landbrukshøyskolen på Ås.

-I følge vikingene hadde Frøya, fruktbarhetsgudinnen, ei vogn som ble trukket av to katter. Kan ikke dette gudebildet være eldre enn år 600 etter Kristus? I så fall, hvor kom hennes katter fra?

-Si det. Vi vet at den europeiske villkatten har holdt til så langt nord som Danmark, så kanskje er det en forbindelse der. Den europeiske villkatten har visstnok aldri vært regisrert i Norge.

Sjelden og sky

Europeisk villkatt? En ekte villkatt ? Javisst har vi vår egen lille ville i restene av det som en gang var store skoger i Europa. Den fins den dag i dag. Men dessverre er det svært lite forskerne vet om denne sjeldne og svært sky skapningen. Den skal visstnok ha tilhold fra Skottland i vest til Georgia i øst. Hvordan den lever vet man lite om.

Jeg har bare sett den på bilder. Den er noe størrre enn en vanlig huskatt, samt bredere. Tegningene i den raggete pelsen er såkalt tabby, altså svarte striper på grå bunn i et spesielt mønster.

-Hvordan er den å temme?

-Jeg antar den er totalfredet, men uansett er det visstnok ikke mulig. Derfor er det ikke sannsynlig at noen av våre katteraser i dag stammer fra denne ville slektningen. I motsetning til den nordafrikanske villkatten, som huskatten stammer fra, lever den europeiske villkatten i ensomhet. De europeiske skogene er fulle av småvilt, derfor klarer den seg alene. Den nordafrikanske katten derimot har tilhold i karrige ørkenstrøk. Den må leve i par for å klare seg. Det er forutsetningen for at vi har lykkes med å få den til å leve sammen med oss mennesker. Som sagt - det er lite materiale å finne på den europeiske villkatten. Den er svært sky, og er bare aktiv om natten. Men man vet for eksempel at den kan parre seg med tamkatter og få levedyktige avkom.

Kattegjenger

Men det er mye merkelig med katter. Blant annet har vi fått høre at katter ikke kan leve i flokk - de er på mange vis enstøinger. Og så kommer forskningsresultat på bordet som sier no ganske annet. Som for eksempel i Roma, hvor de klassiske ruiner dukker opp i bybildet som små øyer fra en annen tid. Disse øyene er beleiret med villkatter - store flokker av katter, som lever på sine områder.

-Italienske forskere har studert disse kattesamfunnene nøye. Det er en myte at katter er så lite sosiale, og at de ikke kan tilpasse seg ulike forhold. Selvsagt finnes det enkelte einstøinger, og dominerende hanner som ikke menger seg med hvem som helst, men generelt sett vil jeg si at katter faktisk er sosiale dyr.

-Er dette sosial adferd som kan sammenlignes med det vi ser hos løveflokken?

-Nei. Løveflokkens sosiale struktur finnes bare hos løvene. Kattene lever ikke i tilsvarende sosiale familier. Katteflokkene ligner kanskje litt på sjimpanseflokker, hvor hvert individ beholder en form for individualitet. Studier av villkattbestander i England bekrefter dette.

-Av og til hører man historier om særlig dominerende hankatter som dreper kattunger og ungkatter i nabolaget. Hvis det er tilfelle - hva slags adferd er dette?

-Det kan faktisk skje. Ukastrerte hankatter kan ha noe av den samme adferden som man finner hos hanner av større kattearter, blant bjørner og hos en rekke andre pattedyrarter. Adferden er også notert hos de store menneskeapene. Der kan hannene drepe hunnens avkom dersom avkommet er avlet med en annen hann, dette for at hunnen straks skal bli parringsklar for den nye hannen. Slik får han spredt sine gener, på bekostning av det tidligere avkommet hunnen hadde. Denne adferden hos katter har blitt observert hos oppdrettere og på gardsbruk hvor kattene er mer eller mindre halvville og styrer seg selv på låven.

Katter passer tiden

-Hvor stort revir har en katt?

-Hanner kan ha et revir på opp til åtte kvadratkilometer. Men det vanlige er ca to til tre kvadratkilometer. Det sier seg selv at det kan knipe litt på størrelsen når katter skal leve ut sine instinkter i rekkehus og småhusbebyggelse. Hannene snuser etter brunstige hunner. Hannene kan slåss mye under løpetida, noe som henger sammen med opprettelsen av sosiale hierarkier. Det er særlig de unge hannene på ett til to år som har noe å bevise. Men det er egentlig hunkattene som virkelig har revir. Hankattene har snarere det vi kaller et hegneområde, hvor de kan leve side om side med andre hanner. Hunnene blir gretne dersom andre oppholder seg over tid på deres revir. Men i en stabil kattepopulasjon er det lite aggresjon. Katter har også et konfliktdempende språk.

-Du nevner tidsaspektet. Hva har katter med tid å gjøre?

-Det interessante er at katter tenderer til å ha et sosialt system som er basert på tid. De deler revir og hegneområder. De er fleksible og kan tillate andre å spasere over området, og å ha jaktrett, bare det foregår til ulike tider på døgnet. De tilpasser seg hverandre og unngår de samme bevegelser til samme tid og på samme sted.

Jaha, så kanskje det er derfor katten kan lage et slikt skrekkelig leven når den skal og må ut, på liv og død nær sagt. Da kan det altså ha sammenheng med at pus må stemple inn for å få bruke området sitt. Den har en avtale, bokført og vedtatt av kattene i strøket. Brytes avtalen, går bruksretten til naboes katt - det ville være forsmedelig. Jo, man ser sin katt med nye øyne etter disse opplysninger.

Uønsket adferd

Men forsker Bjarne Braastad uttaler seg mer enn gjerne om andre sider ved katteholdet, om enn ikke så raffinerte:

-Jeg får svært ofte telefoner fra katteiere som opplever at katten ikke vil gå på toalettet sitt, men går rundt i huset og leverer. Denne adferden kan komme når katten er blitt voksen. Det ka være flere årsaker til dette. Det vanligste er at katten faktisk er blitt usikker på sin posisjon. Slik adferd begynner gjerne når eieren er på ferie, eller er fraværende på en eller annen måte. Ved å legge fra seg avføring på synlige steder inne og skvette rundt omkring vil katten kalle på eieren, slik den lokker til seg andre katter. En måte å få pus til å slutte med dette på er å gi den mer oppmerksomhet. Dermed vil katten bli sikrere på sin status og forhåpentlilgvis slutte med den uønskede adferden. kanskje burde pus få være med på hytta, i stedet for å bli overlatt til seg selv i helgene. Katten kan også markere inne dersom den er underlegen i forhold til nabolagets katter, eller hvis flere katter bor sammen. Dersom dette er årsaken, er oppmerksomhet et middel man kan prøve også i disse tilfellene.

-Et annet fenomen som jeg ofte blir spurt om er hva som kan gjøres når katten plutselig begynner å bli småamper og både klorer og biter. Jeg ser to årsaker til dette. Den ene er at katten rett og slett er blitt handsky. De har opplevd at menneskehånden både kan slå og stryke. Med slike erfaringer er det ikke godt å vite hva en kan vente seg. Angrep er det beste forsvar - det gjelder også hos kattene. Den andre årsaken er rett og slett behov for lek og aktivitet. Innekatter som kjeder seg griper nær sagt etter hva som helst. En fot som stikker fram under dyna egner seg godt som bytte. Det fins også en tredje årsak, hvor katten blir stimulert til en form for kosebiting.

Hjerneskade og arv

-Hva med arv som årsak til adferdsproblemer?

-Jo, det har nok noe for seg. Når man kjøper rasekatt, må man være klar over at de forskjellige rasene kan ha helt forskjellige egenskaper. Ønsker man en aktiv katt, skaffer man seg ikke en perser. Da velger man en siameser. Men en siameser er en krevende katt som i verste fall har arvelige adferdsproblemer.

Braastad er opptatt av problemer når det gjelder avl. Perseren skal, i følge dommere på utstilling, ha så firkantig fjes som mulig. Og snuten skal være aldeles flat. Det fører til at tårekanalene tettes igjen, og det renner uavlatelig fra øynene til katten. Pustefunksjonen er heller ikke optimal. I USA har man nylig oppdaget hjerneskader hos siameseren - noe som kan ha sammenheng med dommerens krav om at kattens hode skal være så langt og smalt som mulig. Dette fører til svekket syn. Hjernen klarer ikke analysere impulsene fra øyet.

Når begynte man å foredle katterasene?

-Det skjedde så smått på lutten av forrige århundre og foregår for fullt i dag. De aller fleste rasene har som regel vært innom England på en eller annen måte. Men det var vikingene som brakte huskatten til Nord-Amerikas østkyst. Det viser såkalte fargeanalyser av kattepels.

Forskeren Bjarne Braastad er kattemann. Han har alltid hatt katt, han har forsket på katt, han har gitt ut bøker om kattens adferd, samt at han var med på å ta initiativet til Norsk Huskattforening i Oslo. Det er en forening som ikke holder utstillinger, men som informerer om kattens psykologi og adferd.

Til toppen

Kvinner for sin katt

Av Karin Westrheim

-Kvinner er flinkere enn menn til å snakke med katter. De setter seg ned på gulvet og møter katten der, mens menn sitter i stolen og snakker ned til katten. I min undersøkelse framsto kvinnene som nærmere knyttet til katten enn hva tilfellet var med menn.

Det sier Agnethe Sandem, som har skrevet hovedfagsoppgave på menneskets forhold til katten. Hun sendte sitt spørreskjema til 800 medlemmer av Norske Rasekattklubbers Riksforbund, hvorav vel 400 svarte. Hovedanliggende var å finne ut hvor nært katteeierne var knyttet til sin katt. Resultatet var svært positivt, og viste at disse eierne var svært knyttet til sin katt.

Men organiserte katteeiere er vel å regne som overordendtlig interessert i kattehold - kan du si noe generelt om vårt forhold til katter ut fra dette?

-Det er klart at utvalget er spesielt. Men den sier også noe generelt, som for eksempel om forskjellen mellom kvinner og menn. Det er også interressant å se at folk som har skaffet seg omplasseringskatter føler seg enda sterkere knyttet til katten sin enn de som har kjøpt katt. I undersøkelsen var 22 raser representert. Men de fleste hadde vanlig huskatt.

-Hva oppfattet katteeierne som mest negativt ved det å ha katt?

-Katter kan ødelegge inventar. De kan dessuten vise aggresjon overfor besøkende. Allikevel oppfattet ikke eierne dette så negativt at det ga utslag for forholdet til katten. Et annet moment var at eierne ble bundet. Ferier og reiser må planlegges nøye.

-Hva ble oppfattet som mest positivt?

-Den betingelsesløse hengivenheten. Selskap og trivsel.

-Fant du forskjeller mellom husholdninger med og uten barn?

-Jeg hadde trodd at barnløse ville være sterkere knyttet til sin katt enn de med barn. Men jeg fant ingenting som tydet på det. Når det gjelder barn, mente 98 prosent at det var positivt for barn å vokse opp med katt.

Til høsten skal Sandem være med på et forskningsprosjekt på Oslos villkatter dersom fiansieringen går i orden. Et av formålene ved undersøkelsen er å se på hvordan kattene lever sammen.

Til toppen

Kattenes sosiale liv

Av Bjarne O. Braastad, professor i etologi, Institutt for husdyrfag, Norges landbrukshøgskole, Ås

Innledning

Ofte hører man at hunden er et flokkdyr og katten en usosial einstøing - et egenrådig og egoistisk dyr. Dette er bare delvis riktig, og passer best på viltlevende katter på steder med lav dyretetthet. Hadde ikke katten kunnet leve sosialt, ville den ikke hatt så stor suksess som kjæledyr. Alle dyr er for øvrig egoistiske av natur. Når de samarbeider i en gruppe, så er det fordi de selv har fordel av det. I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan katter kan leve i et kattesamfunn.

Foretrekker katten et enslig eller sosialt liv?

Katten er i den lykkelige situasjon at den kan velge. Den kan leve i samfunn eller la være. Som Desmond Morris uttrykker det: En ensom hund er et elendig, ulykkelig vesen; en ensom katt er ofte bare lettet over å få være i fred. Det er de lokale økologiske forholdene som er avgjørende for om katten velger å leve for seg sjøl, eller sammen med andre. Hvis det er langt mellom kattene, vil nok de fleste katter foretrekke å leve enslig. I tette bymiljøer har katten neppe noe valg. De må tilpasse seg, eller forsvinne. Fleksibilitet er et nøkkelord for kattens sosiale atferd.

Når mennesker gir katten mat og husrom, er det lett for den å slå seg til. Da bevarer katten sin sosiale kattungeatferd i voksen alder. Menneskene overtar rollene som kattemor og kullsøsken.

Kattungens sosiale utvikling

Kattunger trives ikke alene. Forsøk viser at kattunger som ble tatt fra mora allerede etter to uker, og plassert enkeltvis, utviklet emosjonelle forstyrrelser. De var mer redde i nye situasjoner, ofte tvilrådige, mer aggressive og gjenstridige. Slike kattunger blir skye overfor andre katter. Dette viser klart hvor viktig det er for kattungen å leve sammen med andre katter.

Kattungens sosiale atferd begynner å utvikles ved tre ukers alder. Da er sansene godt utviklet, og de begynner å kravle mer omkring. Etter hvert begynner de å leke med mora og med sine søsken. Via denne leken, såkalt sosial lek, lærer de stadig flere detaljer i sosialatferden. De lærer å bruke de medfødte språksignalene på rett måte, og i rett sammenheng. De sender et signal, en lyd eller et signal med ørene, og registrerer hvordan de andre reagerer på dette. Nå lærer kattungene egenskaper ved de individene de har sosial kontakt med. Akkurat som hunden, har også katten en sosialiseringsperiode der denne læringen må skje. Man regner med at 2-7 ukers alder er den mest sensitive delen av perioden, mens den gradvis avtar til ca. 3 måneders alder.

Hvis katten ikke har kontakt med mennesker i denne perioden, vil den forbli menneskesky og svært vanskelig å temme seinere. Oppdretteren har her et stort ansvar. Det er en fordel for kattungen å bli kjent med ulike mennesker, både kvinner og menn, i denne sosialiseringsperioden. Da vil den få et mer generalisert menneskebilde. Mange katter som bare har levd sammen med en kvinne, er redd menn, spesielt når de hører den grove mannsrøsten.

For å sikre seg at kattungen lærer det den skal om sosialatferden, bør den ikke tas fra mora og sine kullsøsken før den er 10-12 uker gammel. Spesielt hvis oppdretteren er enslig, vil det være en stor fordel om de nye eierne kan besøke og få kontakt med kattungen noen ganger før den er gammel nok til å gis bort eller selges.

Katter som lever i grupper

Tettheten av katter som lever ute kan variere fra 300 m til 1 km pr. katt. Det er åpenbart at denne variasjonen krever ulike sosiale systemer hos katter. Forutsetningen for at katter skal kunne danne en sosial gruppe er en konsentrert næringskilde. Dette har ofte sammenheng med menneskelig aktivitet - enten ved at mennesker mater katter ute, ved at katter utnytter avfallsplasser, eller ved gardsbruk, der kattene finner smågnagere eller stjeler husdyras mat.

Sosiale grupper av katter består vanligvis av beslektede hunnkatter med avkommene sine, og hannkatter som ennå ikke er kjønnsmodne. I tillegg kan noe få voksne, dominante hannkatter være assosiert med gruppen. I tillegg lever mer perifere hunner og hanner enslig. Det er sjelden mer enn 10 individer i gruppa, men grupper med mer enn 50 katter kan forekomme. Hunnkattene angriper fremmede katter som de ser, både hanner og hunner. Kjønnsmodne hannkatter har bare en løs tilknytning til gruppa, og de beveger seg over større områder.

Hunnkattens sosiale atferd

Voksne hunnkatter kan ha et tilholdsområde på fra 7 til 2000 dekar (2 km2). Det er særlig næringstilgangen som bestemmer hvor stort område hunnkatten trenger. Når hun har unger, er dette spesielt viktig. Da trenger hun 2-3 ganger så mye mat som ellers. Det er vanlig at hunnkattenes tilholdsområder overlapper hverandre, selv om de ikke lever sosialt. Dette skjer spesielt ved gode næringskilder som er så store at én katt ikke ville greie å forsvare den alene.

Hunnkatter som lever enslig kan være ganske territorielle, dvs. at de forsvarer reviret sitt overfor fremmede katter av begge kjønn. Bare når hun har løpetid vil hun tolerere hanner i nærheten. Mest aggressiv overfor andre katter er hun når hun har kattunger. Dette skyldes dels behovet for å forsvare ungene, og dels behov for å sikre en større næringstilgang.

Samarbeid om ungestell

Hunnkatter som lever i en sosial gruppe holder seg stabilt til denne gruppen. De vil sjelden flytte over til en annen gruppe. Likevel kan de ha hver sine tilholdsområder, med et felles kjerneområde der de føder unger, og der matkildene finnes. Hunnkattene kan være svært vennligsinnede overfor hverandre, mens de ser ut til å forsvare det felles kjerneområdet overfor fremmede katter. Her kan de òg ha et felles fødested, og de kan hjelpe hverandre med ungestellet. Kattungene går om hverandre, og de kan die en hvilken som helst hunnkatt som har melk. Det hender også at en hunnkatt bringer et bytte til en kattemor med unger. Tidligere trodde man dette bare forekom hos de mest sosiale hundedyrene.

Forskning har vist at hunnkatter som lever i slike grupper får fram større kull enn de enslige hunnkattene. Siden hunnkattene i slike grupper som regel er i slekt, kan slik hjelpsomhet også være til fordel for den som hjelper. Genetisk sett er en hunnkatt 50% i slekt med sin fullsøster eller sin mor. Hvis hun da hjelper søsteren til å få fram to avkom mer enn denne ellers ville greid, vil hun ha fremmet sine egne gener i neste generasjon like mye som om hun selv hadde fått fram én kattunge. Det er slike mekanismer man regner med har styrt utviklingen av sosialatferden gjennom evolusjonen. Engelske studier av en stor koloni gårdskatter har vist at de hunnkattene som samarbeider om ungestellet, og samtidig går sammen om å forsvare matressursene, har mindre dødelighet i ungekullene enn dem som lever mer alene.

Hannkattens sosiale atferd

Hannkattenes tilholdsområde er i gjennomsnitt 3,5 ganger så stort som hunnkattenes, og kan bli helt opptil 8000 dekar, eller 8 km. Så mye mat som finnes her trenger de selvsagt ikke. Det er hannkattenes behov for å oppsøke hunnkattene i trakten som gjør at de har et så stort område. Derfor vil tilholdsområdet i stor grad overlappe hunnkattenes tilholdsområder. Dette fører samtidig til at de også overlapper andre hanners tilholdsområder. Men utenom paringssesongen kan overlappingen være liten.

Når hannkattene krangler

Unge hanner tolereres av alle, både hunn- og hannkatter. Når de blir ca. 10-12 måneder gamle, kan eldre hanner innby dem til kamp ved spesielle lokkelyder. Til å begynne med er kampene bagatellmessige og gjerne lekpregede. Først i det andre leveåret blir rivalkampene alvorlige. Da må ungkatten vise hva han duger til. Etter å ha snust på hverandre, viser begge hannene aggressive signaler, der både kroppsstilling, ørestilling og lyder forteller hvor modige hver av dem er i øyeblikket. Av og til kan det virke som om det er om å gjøre å hyle høyest. Hvis kattene er noenlunde jevnbyrdige, og ingen viser særlige defensive signaler, kan det bli kamp. Men dette er siste utvei. Kattene kan lett pådra seg stygge bittskader, og de forsøker så langt det går å vinne ved hjelp av trusselsignalene. Derfor bør vi bære over med de høye lydene som ofte vekker oss av nattesøvnen på seinvinteren.

Når en av hannkattene endelig innser at den andre er overlegen, vil han vise sin defensive holdning ved å krype sammen, hvese og kanskje slå ut med labben. Katter viser ikke underkastelse slik hunder gjør. En defensiv katt forteller at han vil forsvare seg om han blir angrepet. Vanligvis vil den dominante hannkatten akseptere signalene, og avslutte krangelen. Ved seinere møter blir konflikten etterhvert mer kortvarig. Både nå og seinere vil den dominante urinmarkere og gni seg inntil trestammer og andre gjenstander. Begge disse handlingene viser dominans. Det er antakelig mer selve markeringsatferden enn lukten av urinen som har betydning i slike tilfeller.

Det er lite som tyder på at hannkattene kan samarbeide. I tette populasjoner ser en ikke hannkatter som er vennlige overfor hverandre. Der de lever mer spredt, kan det imidlertid forekomme at voksne hanner som har avklart sine innbyrdes forhold kan leve fredelig sammen nærmest som i et brorskap. Den mest dominante hannen er sjelden noen tyrann, selv om slike også kan forekomme. Ellers kan det sosiale forholdet variere sterkt mellom ulike populasjoner av hannkatter.

Kastrerte hannkatter har ikke samme motivasjon for å tilkjempe seg en høy rang som andre hannkatter. I stedet blir de like territorielle innen reviret sitt som hunnkattene kan være. Ofte kan en se hunnkatter og en kastrert hannkatt gå sammen om å jage fremmede katter unna. Rang og revirhevding er altså to forskjellige ting. Rangen er mer uavhengig av stedet. Når en katt virker modigere innenfor reviret sitt enn andre steder, er det ikke fordi rangen er høyere, men fordi man har mer å forsvare.

Hvilken funksjon har hannkattenes konflikter?

Det er sjelden slik at den mest aggressive hannkatten har førsteretten til viktige ressurser som mat og hunnkatter. Kattene kan være forbausende tolerante overfor hverandre. En katt som spiser blir sjelden forstyrret av en mer dominant katt. Den siste venter i stedet på sin tur, i hvert fall hvis det pleier å være nok mat. På samme måte gjelder regelen "den som kommer først til mølla, får først malt" for populære hvileplasser, og for anledningen til å pare seg med en hunnkatt. Det siste gjelder riktignok med et visst forbehold, og helst i større kattekolonier. I små kolonier er det ikke uvanlig at én hannkatt kan være far til nesten alle kattungene som fødes. Det er hunnkatten som bestemmer hvorvidt hun vil la seg pare eller ikke. Det behøver slett ikke være den mest dominante hannkatten som hun prioriterer. Jeg har selv kjent en flott hannkatt, som egentlig var svært lat og ikke så veldig interessert i å kurtisere hunnkatter. I stedet var det hunnkattene som sto i kø for å kurtisere han.

Den kanskje viktigste grunnen til at hannkatter slåss, er kampen for å få leve i et ressursrikt område. Hannkatter som havner nederst på rangstigen, vil ofte vandre bort og slå seg til i et mindre gunstig område, med mindre mat og få hunnkatter. Dette kan være årsaken til at enkelte 2-3 år gamle hannkatter plutselig blir borte. Selv om de har hatt et godt forhold til eierne, har livet ute vært så viktig for dem at de har foretrukket å finne seg et nytt leveområde. De har følt seg presset bort fra det sosiale kattemiljøet. Samtidig er det naturlig for hannkatter i den alderen å forlate den sosiale gruppa mødrene deres levde i. Biologisk sett er dette en viktig mekanisme for å hindre innavl. Som katteeiere har vi neppe annet valg enn å akseptere kattens biologiske vesen.

Til toppen

Kattens språk

Av Karin Westrheim

Katten har et rikt språk. Den har et nyansert kroppspråk, i tillegg til stemmen som kan utrykke forskjellige sinnstemninger. Når katten maler er det som regel et uttrykk for at den er fornøyd. Allerede ukesgamle kattunger maler, noe de gjør når de dier. Muligens har malingen opprinnelig noe med forholdet til moren å gjøre under ammingen. Da maler også kattemoren. Men også katter som har det vondt kan begynne å male. Forskerne vet derfor ikke helt nøyaktig hvorfor kattene maler, og de vet heller ikke hvordan malingen framkommer.

Brølene til de store kattedyrene er imponerende. De har da heller ingenting å frykte fra andre rovdyr. De små katten derimot er mer forsiktige med sine meldinger, skjønt det kan gå vel tydelig for seg i tettbygde strøk når kattene holder konsert. Slike konserter handler som regel om å holde rivaler på avstand.

Mjau!

Når det gjelder selve mjauet har forskerne kommet fram til at det kan deles i fire: m-i-a-u.

Katten legger forskjellig trykk på de forskjellige stavelsene, alt etter hva den ønsker å melde. Alle katteiere kjenner den blide, lille mrrrrr-lyden som blir lysere på slutten. Den er som en hyggelig liten hilsen i det katten kommer inn etter å ha vært ute, eller når den møter sin eier på morgenen. Katter som kjenner hverandre hilser også med denne lyden.

Dersom katten har det vondt, legger den vekt på i-lyden i mjauet, som et miiiiau. Et sørgmodig miaoouuu betyr at katten er frustrert og er i ferd med å gi opp håpet om at den får viljen sin.

Mange katteiere får kontante, små klemmer av sin katt. Katten "stempler" så og si sin eier med sine duftkjertler, og det midt i fjeset! Noe av det samme skjer når katten stryker seg inn til eierens ben, møbler, hushjørner osv. Når katten kvesser klørne på et bestemt tre i hagen, markerer den samtidig reviret sitt med duftkjertler under potene.

En tamkatt vil blåse seg opp med strittende pels for å se riktig stor ut i en situasjon som oppfattes som truende, særlig når det involverer andre katter. En katt som knurrer bør respekteres og håndteres med forsiktighet. Dersom katten utfordrer en annen til kamp, går den på med toppede ører mens halen pisker opphisset hit og dit. Det skyldes adrenalinstrømmen som pumper gjennom kattekroppen. Halen er også en tydelig indikator på hvordan katten har det, og viser sinnstemninger fra avslappet tilstand via aggresjon til lekenhet, glede og usikkerhet.

En underkastende katt vil legge ørene flatt inn til hodet og holde halen lavt. Den underlegne vil som regel forsøke å finne en fluktrute, slik at kamp unngås. Ukastrerte hanner kan bli hardt skadet under slosskamper. Kastraksjon er det eneste man kan gjøre for å forhindre slike kamper. Dessuten - det er evig nok av kattunger i verden!

Til toppen

Kattunger gis bort for tidlig

Det er kattungesesong. Annonsene i avisene lyder: ”Søte kattunger gis bort til dyrevenner”. Mange av disse kattungene havner dessverre ikke hos dyrevenner, men hos mennesker som har en bruk- og kastinnstilling til dyr. Omlag halvparten av alle kattunger ender før eller senere opp som hjemløse. Et annet problem er at kattunger ofte ansees som leveringsklare ved 6-8 ukers alder. Slike unge katter er verken fysisk eller psykisk klare for å løsrive seg fra mor og søsken.

All ekspertise sier at kattunger skal være minimum 12 uker ved levering. Vi kan vise til uttalelser fra professor og etolog Bjarne Braastad ved Landbrukshøyskolen på Ås, Den Norske Veterinærforening og Mattilsynet. Alle pattedyr trenger den nødvendige kontakten med moren for å utvikle seg harmonisk. Avvenning av kattunger mens de ennå er på diestadiet kan i tillegg til negativ helseeffekt gi seg utslag i urenslighet, sutting og en generell utrygghet. En god start forebygger mange problemer.

Vil man ikke ta ansvaret for kattungene i de nødvendige 12 ukene og deretter grundig forsikre seg at de får gode hjem, er løsningen å sterilisere hunnkatten. Det er tragisk at så mange kattunger fødes bare for å bli avlivet, dumpet eller delt ut ukritisk på gratismarkedet mens de ennå er på diestadiet. Tragedien er også stor for de mange kattemødre som må gjennom traumet å bli fratatt alle ungene like etter fødselen eller på et tidspunkt da båndet mellom dem er sterkt. Vi minner om at det er lovstridig å avlive kattunger annet enn hos veterinær eller med egnet skytevåpen. Det er selvfølgelig også lovstridig å unnlate å sørge for mating og stell av katten. Målet er et kontrollert antall av velstelte, steriliserte og merkede katter.

Hver kattungesesong er innledningen til en lang rekke sørgelige skjebner. Tenk på dette dere som deler ut gratis kattunger på et fra før overmettet marked. Statistisk sett vil halvparten av de ”søte” ungene i kullet ende opp som hjemløse, syke, utsultede og uønskede katter.

Av Bodil Eikeset, Norsk Huskattforening, og Jenny Berg-Rolness, Dyrebeskyttelsen Sogn og Fjordane

Til toppen

Når er kattungene leveringsklare?

Hver dag legges det ut nye annonser på nettsteder om kattunger. Enten selges de gjennom oppdrettere, eller privatpersoner. Andre gir bort kattunger, eller ønsker seg en. De aller fleste er ute etter gode hjem for sine kattunger, men dessverre er det slik at folk alt i alt vet for lite om katten. Det er ikke uvanlig å se annonser der kattunger på helt ned i 6-8 ukers alder gies bort.

Forfatter: Guro Gulljord

Oppdrettere eller andre personer tilknyttet et kattemiljø får stort sett med seg at katter ikke er leveringsklare før de er 12 uker gamle. Men det er nå en gang slik at mange får kattunger uplanlagt. Dette er mennesker som da kanskje ikke har satt seg så mye inn i nettopp det å få kattunger, og derfor gir de bort alt for tidlig. Selv om man bare ønsker det beste for dyra, er det også viktig at man undersøker og leser seg frem til hvordan man best mulig kan ta vare på katten sin.

Tas kattunger for tidlig vekk fra sin mor, risikerer man å skape en katt som aldri vil fungere som en normal katt, og kjæledyr. Mange lever i god tro om at det er riktig med 8 uker ved levering, fordi dette gjelder hunder. Men for katter er det alt for tidlig å komme i et nytt hjem i så ung alder.

Her er noen viktige grunner til å ikke gi bort kattene for tidlig:

· Ved å ta vekk ungene fra sin mor for tidlig risikerer man at katten ikke lærer det nødvendige om nettopp det å være katt. Dette kan resultere i at man får en suttekatt, en katt som aldri lærer å slutte å sutte. Den kan sutte på armer, hals osv. Dette er et tegn på mangelfull utvikling.
· Eksperter er enige om at rett leverings alder på katter er 12 uker. Professor og etolog Bjarne Braastad ved Landbrukshøyskolen på Ås, Den Norske Veterinærforening og Mattilsynet er blant disse.
· Kattunger under 12 uker er fortsatt på diestadiet. Å ta de fra moren for tidlig kan som tidligere nevnt føre til sutting, men også urenslighet, og utrygghet.
· Før fylte 12 uker er ungene fortsatt psykisk og fysisk avhengig av kontakt med mor og eventuelle søsken.

Dette er viktige grunner til å vente de nødvendige ukene før man gir bort/tar imot katter. Sjansen for å få lykkelige, livlige og trygge katter er mye større dersom de leveres ved rett alder.

Ofte står det at kattunger må avlives hvis de ikke får nye eiere, eller at kattene kom til verden ved et feiltak. Uhell kan skje, men da er det også viktig at man lærer av dem.

Har man ikke mulighet til å påta seg ansvaret for nye katteliv, så er kastrering/sterilisering det eneste helt sikre alternativet. Katten kan fortsette et lykkelig liv, og eier slipper å bekymre seg for enda flere kattunger. Katter har ikke behov for et sexliv slik vi mennesker har, da de parrer seg av rent innstink. Kastrering gjør dessuten at katten holder seg nærmere hjemmet, sloss mindre, og er mindre utsatt for smittsomme sykdommer som katte AIDS.

Det er faktisk slik her til lands at det er alt for slapp holdning til katter, og rundt halvparten av alle katter ender før eller siden opp som hjemløse. Kastrering/sterilisering er dessuten et billig alternativ fremfor avlivning av et ukjent antall kattunger. Det er også billigere og bedre enn p-piller, da pillene kan føre til kreft, og man må være påpasselig med å gi de til rett tid. Man slipper også å stadig gå til innkjøp av nye tabletter.

Oppsummering:
· Kattunger er leveringsklare etter fylte 12 uker.
· Har man ikke et ønske om nye kattunger bør katten kastreres/steriliseres.

Til slutt vil jeg også oppfordre folk til å vaksinere sine katter før de kommer til nye hjem. Folk som vil skaffe seg katt burde dessuten ta en titt på katter til omplassering, da det er mange katter der ute som desperat trenger nye hjem og masse kjærlighet. "

Til toppen

Om atferdsterapeuter

- av Linn Beate Kaald Thoresen

Når du trenger hjelp...

Adferdsendringer hos katter kan skyldes sykdom, men også miljøforandringer. Nå kan du søke hjelp hos profesjonelle adferdskonsulenter.

Når katten din har en mistenkelig og problematisk adferdsendring, så bør du sørge for å utelukke at kattens adferd skyldes sykdom. Søk hjelp hos veterinæren. Hvis årsaken ikke er medisinsk, og du ikke takler problemet på egen hånd, så kan en adferdskonsulent hjelpe deg.

Få adferdskonsulenter
Det er få rene adferdskonsulenter i Norge. Gry Løberg ved Manimal senter for dyr-menneske relasjoner i Trøndelag og Gry Eskeland ved Jeløy dyreklinikk er to av dem. Eskeland er veterinær og er spesialist på adferd.
- Jeg kan hjelpe til med mange typer problemer, både katter som tisser inne, markerer inne, bæsjer inne, er aggressiv, er redde og gjemmer seg, katter som klorer opp møbler, som spiser på ull eller andre ting. Jeg hjelper ofte katter som lever sammen med andre katter i familien, og katter som er blitt apatisk eller "deppa" av forskjellige årsaker, forteller Eskeland ved Jeløy dyreklinikk i Moss.

Behandle miljøet
- Behandling av katter går ofte på å gjøre noe med miljøet til katten, ikke så ofte direkte å trene den, forteller Gry Løberg, adferdskonsulent hos Manimal i Steinkjer og Trondheim. Gry Løberg er blant annet agronom og har universitetsutdannelse innen dyreadferd fra England. Løberg understreker viktigheten av at katten undersøkes medisinsk hos veterinær før en adferdskonsultasjon.

Treffes hjemme
- Konsultasjonen varer i ca. to timer hvor en time går med til kartlegging av problemet og en time går med til å sette opp et treningsopplegg. Det er aller best å treffe familien/eier og katt i hjemmet, sier Løberg.
- Katteeier får i etterkant en rapport på hva katteeier har fortalt, hva vi har kommet fram til og om de tiltakene som bør settes i verk for å gjøre noe med problemet. Katteeier og jeg vil etter en måned ha en oppfølging på telefon for å høre hvordan det har gått, og eventuelt justere kursen. I tillegg til dette har katteeier mulighet til å ringe med spørsmål i seks måneder framover.

Se på katten, høre på eieren
Gry Eskeland ved Jeløy dyreklinikk har et lignende opplegg. -Adferdskonsultasjonen er vanligvis på 60-90 minutt, der jeg både ser på katten og hører på hva eier forteller, sier hun.
- Jeg syns det er viktig å undersøke katten klinisk, for å utelukke at den har et medisinsk problem før vi går i gang med store forandringer i hverdagen til katt og familie. Etter timen oppsummerer jeg hva vi har funnet ut og hva vi gjør videre, både i form av trening, forandring av rutiner eller forandring i miljøet.

© Linn Beate Kaald Thoresen, 2003

Når det gjelder atferdsproblemer hos katter henviser vi til utdannede atferdskonsulenter sertifisert av NAS, Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr etter godkjente kurs og godkjent praksis. Du finner dem på denne nettsiden: Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr, se Atferdskonsulenter i menyen.

Til toppen

Foreningen Norske Etologer stiftet i 2011

I juni 2011 ble Foreningen Norske Etologer Stiftet.

Etologi er studier av dyrs atferd i sitt naturlige miljø. Etologer er opptatt av hvordan nervesystemet og hormonene virker på atferden, hvordan atferden utvikles gjennom medfødte instinkter og læring, hvordan økologiske og sosiale faktorer påvirker atferden og hvordan den varierer fra art til art.

Bakgrunnen for etableringen var at flere etologer ønsket et faglig fellesskap og ønsket samtidig å bidra med sin fagkompetanse.

Formålet med Foreningen Norske Etologer er å:

Fremme kunnskap om og bruk av etologi i Norge.
Være en kompetansebase for etologi
Spre kunnskap til pressen om etologi og dyrevelferd
Fremme dyrevelferd basert på etologisk kunnskap
Fremme etologisk fagstoff i samfunnsdebatten
Fungere som et nettverk for etologer
Bidra til faglig oppdatering av etologer
Fremme bruk av etologisk kunnskap innen produksjonsdyr, laboratoriedyr, viltstell, zoologiske hager, sirkusdyr og sports- og familiedyr.
Fremme bruk av etologi i rettssystemet
Være høringsinstans i saker som har med atferd og velferd hos dyr å gjøre
Spre informasjon om ledige stillinger

Her finner du informasjon om styret.

Skulle din organisasjon ønske faglige innspill fra en etolog bidrar vi gjerne.

Ta kontakt med undertegnede

Ha en fin dag

Vennlig hilsen
Gry Løberg
Leder

Foreningen Norske Etologer
gry@manimal.no
Tlf 91 75 73 73

Til toppen

Nyttige lenker

Faggruppe etologi og husdyrmiljø ved NMBU har utviklet en ny populærvitenskapelig nettside med lettforståelig fagstoff om etologi og dyrevelferd: animalpickings.com og animalpickings.no.
Atferdssenter
Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr - NHFs samarbeidspartner
Manimal - adferdskonsultasjoner for katter
Manimalis
Animal Personality - amerikansk side

Til toppen